KIRKEMØTET KLARTE DET IGJEN - STAKKARS KIRKE

I dag avgjorde kirkemøtet om de skulle stemme for ett av fire forslag, som kunne inkludere likekjønnede i kirken på en troverdig måte.
Et knapt flertall klarte å avvise samtlige fire forslag og fortsette å holde fast ved gammel konservativ teologi, som forøvrig ikke henger "på greip".

Hva eller hvem har "SEIRET" ved at kirken avviste vigsel eller forbønn for likekjønnede par?
En av de som er mot likekjønnede par sa at det ikke var noen seier, men en vanskelig sak for kirkemøtet.
En annen sa følgende; "hadde det vært for noen år tilbake, så hadde halvparten av de som stemte på kirkemøtet ikke vært der". Altså kvinnene. Vi som har levd en stund husker det forferdelige styret, som også var rundt kvinnens plass i forsamlingen.
Vel, nå har den debatten stilnet. Hvorfor det da? Er det noen som har forandret skriften?
Neida, det er bare de religiøse hodene, som har forandret seg. Hvor lenge skal man holde på slik?

For meg er det ubegripelig at kirken ikke tar et oppgjør med sin konservative teologi. Som jeg har skrevet i annet bloginnlegg tidligere om detaljteologien, så henger den ofte ikke sammen med HOVEDBUDSKAPET i Bibelen.

Men hele denne problemstillingen oppstår fordi man i sitt religiøse hode skal tolke skriftene og henger seg opp i tolkingsdetaljer og overser hovedbudskapet. Det er jo dessutten selvsagt at HELE Bibelen er en gjenfortelling gjort av mennesker. Å tro at Bibelen er GUDS ufeilbarlige ord har jo konservative kristne for lengst avkreftet. Ååååå ? Ja, selvsagt. Gjennom stadige nye Bibeloversettelser, så er det mye som er forandret og justert. Tolkningsoversettelser. Til og med såkalte "ord for ord" oversettelser trenger tolkning for å få språk og mening når det oversettes fra såkalt grunntekst. Det vet jo alle, om man våger å være ærlig. Problemet med konservativ kristendom er at du egentlig ikke har lov å stille spørsmål ved "læren". Den skal bare godtas. Kristent diktatur. Det er kontroll og manipulering i system. Og slikt er jo SYND!

Man handler som om kristne homfile ikke skulle være troende og ikke ha et personlig fellesskap med sin Gud. De er syndere og lever i flg. tolkningen i synd. Synd mot HVA DA?
Synd mot Gud eller synd mot konservativ tolkning av Ordet?

Man vil selvsagt hevde at det er to sider av samme sak. MEN DET ER DET JO IKKE. Kvinnesynet, som jeg nevnte over er jo et eksempel. Og så var det dette med musikk og klær ++++. Det har vært mange faser.

Er ekteskap og sex det samme?
Er ikke det seksuelle bare en kroppslig funksjon og ekteskap en pakt mellom to mennesker? Det er også verd å merke seg at Det Nye Testamentet ikke bruker ordet Ekteskap, men konsekvent ordet hor. Hor er jo å bedra den man har en pakt med.
Skulle liksom Skaperen bry seg om hvem man er intim med så lenge det i kjærlighet og respekt? 
De eldste i menigheten var sinte og kjeftet på oss ungdommene når vi spilte musikk på bedehuset med trommer og fullt orkester. Det var av djevelen og det var uakseptabelt. Tror du Faderen var sint på oss for det? Neida, Han var helt sikker så lykkelig fordi vi brukte musikken til å prise han og i tillegg komme nærmere felleskapet med han.

Jeg mener at kirken med vedtaket i dag er i utakt både med det grunnleggende fundament i Guds natur, vilje og kjærlighetens prinsipp.

Vedtaket får store følger for kirken. Folket vender kirken mer og mer ryggen og man mister respekten og troen. Kjrælighetsbudskapet om frelse og gjenopprettelse for alle menneseker drukner nok en gang i konservativ kristendom hvor tolkning av detaljteologi 
veier tyngre en selve den Guddommelige natur. Slik overlever ikke kirken.

LEVENDE STEINER!

Vi har i Bibelen et fantastisk budskap om Jesus Kristus som vår mellommann og stedsfortreder. Gjennom dette er hele verdens synd tilgitt, det er bare av nåde og tas imot med takk. Det at Kristus brakte forsoning, nåde, kjærlighet, evig liv, helse, framtid og håp er det budskapet vi har fått. Hvordan er det mulig at verdens beste budskap om kjærlighet, frihet og nåde IKKE når folket og nasjonen?

Alt som skal ha en positiv utvikling og vekst er nødt til å evalueres. Også vår virksomhet som kristne har behov for å evalueres. Selv om GUD er uforanderlig så kan både måten å forstå han på og måten å praktisere Hans vilje på være i forandring. Er vi villig til å se det og ta konsekvensen av det? Er vi villig til å stille spørsmål ved vår tradisjon og måten vi forstår og utfører det kristne livet på?

SKRÅBLIKK: Vi stiller noen spørsmål.

Hvor står den kristne menighet i Norge i forhold til det å formidle Kristus og det fantastiske livet som finnes i og gjennom Ham?

Hvorfor synes det som om den kristne menighet er på defensiven?

Hvorfor er det stadig færre troende som ønsker å gå i eller å tilhøre en lokal menighet?

Hvorfor hører vi stadig oftere beskrivelser av kristne som forsiler, gammeldags, dommedagsprofeter, dømmende og mange andre lignende beskrivelser?

Hvorfor ser vi stadig at kristne menigheter splittes?

Hvorfor sies det at møtebesøk i kirkene i f.eks. Bergen, er redusert med ca. 30 % de siste årene?

Hvordan har den kristne menigheten påvirket samfunnet utenfor menigheten?

Har det vært en økende tillit til kristne ledere og menigheter de siste årene?

Fyller de kristne menighetene rollen som budbringere for verdens største kjærlighetsbudskap?

Er det tilfelle at av de som tilhører en bestemt lokal menighet så er det under 30 % som går på felles søndagsmøte mer enn en gang pr. måned?

Hvorfor er det maksimalt 20 % av medlemmene i en menighet som utfører et konkret arbeid / tjeneste i menigheten?

Er menighetene attraktive?

Er det givende og motiverende å delta i lokalmenighetens søndagsmøter?

Er rett og slett vår kristne tradisjon inne i en blindgate i forhold til å nå mennesker av vår tid med evangeliet?

Kan det til og med være tilfelle at en del tradisjonell bibelforståelse og praksis ikke EGENTLIG er Bibelsk?

Hva er kjernen i det kristne budskapet og hvordan formidler man dette slik at nåtidens mennesker kan begripe det og ta imot det?

SKAL VI BEGYNNE Å UTFORSKE MULIGHETER OG KANSKJE TENKE NYTT?

Hva er kjernebudskapet?

Var det ikke en som sa at han var kommet til verden – ikke for å dømme den men for å FRELSE det som var fortapt?

Var det overhode noen annen hovedgrunn for at Jesus kom og døde på korset og oppstod på tredje dagen, enn at vi skulle få vende tilbake til vår skaper?

KRISTUS ER OG BLIR BEGYNNELSEN OG SLUTTEN. Det er Kristus det dreier seg om – uten Ham var vi fortapt og fortsatt uten håp.

Hvorfor gjorde han dette da?

Av KJÆRLIGHET. Han elsker mennesker. ALLE. Alle er velkommen inn i Hans rike og til en evighet UTEN smerte. Gud ER KJÆRLIGHET. Det er hans natur.

Hvem tilhører frelsen?

Dette er kjernepunkt nr. 1. Frelsen = ZOE på gresk betyr ”Guds type liv” er gitt til ENKELTMENNESKER og derfor er også hvert enkelt menneske LIKE viktig. Guds kjærlighet er ikke klassifisert, men lik for hvert eneste menneske uansett hvor man bor, hvordan man lever, hva man kan eller ikke kan. Jesus kom som mellommann og forsoner og ALL VERDENS SYND ER TILGITT I KRISTUS. I det øyeblikket man blir "født på nytt", får man Ånden og del i guddommelig natur.

Den som ikke er "født på nytt" er også tilgitt, men har ikke åndsrelasjonen med Faderen.

Men nå er ikke Kristus her personlig?

Siden Jesus selv forlot jorden sendte han DHÅ, talsmannen, som erstatter for seg og gav DHÅ til MENIGHETEN, som veileder ++++. DHÅ er også all steds nærværende. 

Hvem er menigheten?

Det er vel ”de troende” eller ”de utkalte”. Ekklesia = menighet på gresk og betyr de utkalte. 

Dvs. at det ikke er kirkebygningen eller det som skjer i og rundt den som er menigheten, men det er ENKELTMENNESKER!!!! 

SKAL VI SAMMENFATTE LITT?

UTEN JESUS ER IKKE NOE BLITT TIL AV ALT SOM ER TIL. JESUS ER SENTRUM

BUDSKAPET ER FRELSE – TILGIVELSE OG NÅDE

GITT AV KJÆRLIGHET – ALLE MENNESKER ER VERDIFULLE OG ELSKET

TIL ENKELTMENNESKER - ALLE I HELE VERDEN ER INKLUDERT 

MENIGHETEN (De troende) – ER REDSKAPET / FORMIDLERNE AV LIVET

SUMMEN AV GUDS ORD ER SANNHET!

Hva er SUMMEN av Guds ord? Kan det være noe annet enn å elske Herren din Gud av hele sitt hjerte og din neste som deg selv? 

ALTSÅ:

Gud sendte Kristus for å sone HELE verdens synd for alle tider og han gjorde det av KJÆRLIGHET. TILGIVELSEN er NÅDE som er gitt til ENKELTMENNESKET og de troende, MENIGHETEN, er redskapet som skal formidle dette livet og budskapet til alle mennesker på hele jorden til alle tider. Ikke ved en masse skippertak og aktiviteter, men først og fremst ved å LEVE LIVET man har fått. Uttrykke sine gaver og tjeneste der man er.

HVA NÅ?

Vi har pasert to tusen år e.kr. Vi kjenner situasjonen. Takknemlig for alt det gode, men vi er langt i fra i mål……… og så har vi holdt på i 2000 ÅR???

Det er derfor vi trenger å evaluere hva vi holder på med. 
Det var dette med levende steiner. ENKELTMENNESKER.

HVORDAN GJØRE TROENDE TIL ”LEVENDE STENER”?

PÅSTAND 1: Tradisjonell menighetsdrift har vist seg at den ikke holder mål i forhold til det å gjøre troende til ”levende steiner”. Små menigheter har flere aktive i % enn store menigheter. Store menigheter sliter kraftig med å unngå at minst 80 % av menigheten er ”benkeslitere”. Det kan også synes som om de store menighetene, som kontinuerlig bygger på mindre grupper er de som vokser mest og over lengst tid. Blant annet Dr. Cho’s menighet i Sør-Korea er et eksempel på dette. Vi har dette med å samles i hjemmene, som også Bibelen forteller at de første troende gjorde.

KONKLUSJON: Mindre grupper er nødvendig for å hjelpe de troende til å bli ”Levende Steiner”.

PÅSTAND 2: Når tradisjonell menighetsdrift ikke klarer å skape et vekstmiljø er det ikke da på tide å stille spørsmål ved den tradisjonelle driften? Bør tradisjonell menighetsdrift avvikles? Vel, det er kanskje i drøyeste laget. Kristne har ennå ikke klart å bli enig om ”HVILKEN lederstruktur en menighet skal ha”. Man har i årrekke forsøkt å finne frem til ”MODELLEN”. Kanskje det rett og slett ikke er noen entydig MODELL? Kanskje man skal flytte fokus fra ledermodeller til ENKELTINDIVIDET i menigheten. Snu fokus fra lederskap til å tenke struktur på HVORDAN enkeltindividet best kan finne sin gave / tjeneste og dermed vise Jesus gjennom sitt liv. Hva med å endre tankegangen enten det er en liten lokal menighet eller menigheten i ”byen”.  Gud satte i menigheten…………… betyr ikke nødvendigvis at man lager et hiraki, men at tjenestegavene er der og utfyller sin plass og gave til beste for helheten.

KONKLUSJON: Flytte fokus fra type lederstyrt menighet til å få fokus på hvordan man kan bidra til at enkeltindividet finner sin plass i Menigheten og finner sin gave. Da nytter det ikke med enveiskommunikasjon fra platformen.

PÅSTAND 3:  Dagens menigheter dreier seg nesten bare om det som kan skje inne i lokalene som menigheten kaller sitt ”åndelige hjem”. Er det utadrettet aktivitet så er det enten misjon i utlandet eller lokale evangeliseringsfremstøt i en eller annen form. Når man dreier fokus til å handle om enkeltmennesket så blir man tvunget til å tenke annerledes. Hvorfor? Jo, enkeltmennesker er forskjellige. Alle er forskjellige og det finnes et utrolig mangfold av gaver, interesser og kvaliteter som man ikke benytter i menighetene slik de fungerer i dag.

KONKLUSJON: Tradisjonell menighetsdrift er faktisk et hinder for at mangfoldet som finnes i Kristi kropp ikke blir synlig. FOKUS MÅ snus fra å dreie seg om det som skjer i menighetshuset til hvordan man får den enkelte til å formidle sin gave inn i ”kroppen”. Bli en levende stein.

PÅSTAND 4:  Dagens lederstruktur tjener ikke til å bygge Guds menighet. HVORFOR? Fordi den i det store og hele dreier seg om å være organisator, talemaskin og holde aktivitetene i gang og ikke å lage ”levende steiner”.

KONKLUSJON: Vi trenger en annen struktur som er mer flat og som ikke har underholdning fra plattformen, som mønster. 
Ledere/tjenester skal TJENE og være plassert slik at ALLE i kroppen er sett og føler seg inkludert. Her er mer snakk om å organisere en tjenlig struktur enn å diskutere ledelseshiraki.

PÅSTAND 5:  Tradisjonell menighetsdrift inkluderer ikke alle fordi systemet gjør at det kun er bruk for visse gaver / kvalifikasjoner. Med andre ord ekskluderer dagens menighetsstruktur mange mennesker og ikke minst så går Guds rike glipp av et utrolig mangfold av livsutfoldelse og bredde

KONKLUSJON: Dagens menighetsstrukturer feiler og er kun bygget for visse typer mennesker. De som underordner seg lojalt systemet. Det er ikke en tjenestefelleskap, men mer å betegne som en organisasjon. Organisasjon og menighet er to forskjellieg ting.

FREMTIDENS MENIGHET (Hvordan kan den se ut)?

Vil her forsøke å si noe om løsninger og tanker rundt ”fremtidens menighet”. Dette vil garantert bryte med en del tradisjonell tenking….. men våg å tenk nytt. 

1. ORGANISERING

Hovedfokus må være mot enkeltindividet. Hvordan sikre at enkeltindividet er sett og har muligheten til å leve ut sin gave, tjeneste og kvalifikasjoner? Hva har du i huset?

1. Man må først forsikre seg om at den enkelte ER SETT. Hva har du i huset? Hvem er menneskene i menigheten og hva har de for gaver og utrustning? I disse datatider har vi hjelpemidler langt bedre enn for 50 år siden. Man trenger å finne finne ut hvilke drømmer, lengsler, gaver og kall alle i forsamlingen har og få regisrert all relevant informasjon. Bare det å hente inn denne Informasjonen gjør at den enkelte blir sett. Det i seg selv er en gevinst.
2. Alle bør tilhøre en gruppe. Ikke nødvendigvis en cellegruppe i tradisjonell tankegang, men jeg tenker en interessegruppe. Interessegruppe kan være nærmest hva som helst. Det kan være hobbygrupper, idrettsgrupper, businessgrupper, misjonsgrupper, bibelgrupper, nødhjelpsgrupper, barnearbeidsgrupper, musikkgrupper, hjelpegrupper av alle slag osv. Her er det meningen at LIVET i gruppene / grenene utfyller hverandre og i stedet or å ansette folk lar man gavene / tjenestene fungere slik at hele legemet er levende.
3. Hver gruppe har en kontaktperson, som er kontaktpunkt for alle i gruppen og for utenforstående. Alt kan være registrert elektronisk, slik at det er enkelt å finne frem til ressursene og å koble ressursene.
4. Det bør også være et større tilbud. En storfest en gang i månedne for eksempel. Storfestens hovedoppgave må være å formidle det livet og det som skjer ute i gruppene. For inspirasjon og for å bygge identitet.

1. HVORDAN HOLDE OVERSIKT

Det bør lages en egen hjemmeside for menigheten hvor

1. Det er lett å finne hvilke grupper som finnes, hvor de samles og kontaktinfo. + annen relevant info. Det skal være enkelt å finne andre likesinnede og koble sammen med.
2. Man har intranett eller database hvor man har oversikt over alle i menighetens nettverk og hva den enkelte har oppgitt som sine interesser / gaver / tjenester. Disse kan søkes på og kobles sammen med andre – frivillig – men muligheten skal være der.
3. Det må være personer tilgjengelig som opplever det som en gave å hjelpe andre inn i det Gud har for dem. Vi er vant til å kalle de hyrder og pastorer. Det viktige er målet og ikke tittel. 

Jeg tror at data og en liten administrasjon kan være nok støtteapparat til å bistå koordineringen av legemet i en hel by om så er. Gruppene koordinerer seg selv og skal ikke styres av et overformynderi. En ledelse/tjenester/tjenestegaver skal være der for å bistå når det trengs, men ikke for å styre enkeltindividet. 

Det er viktig at så sentralt bruk av internett og en mindre administrasjon kombineres med dyktighet og seriøsitet i alle ledd. Det betyr at grupper betjener grupper og enkeltmennesker. Dersom en har behov for noen å snakke med om for eksempel psykiske problemer så har vi en gruppe med leger, sykepleiere, kristne psykologer og andre kyndige som kan bistå. Dersom noen er i en vanskelig økonomisk situasjon så har vi hjemmehjelp grupper, omsorgsgrupper, folk med økonomiskt kompetanse, som kan bistå. 
NETTVERKET BETJENER NETTVERKET.

For det første så oppnår man at alle er sett. Deretter at alle kan få finne frem til et mindre fellesskap med andre som brenner for det samme. Det gir bedre homogenitet, trivsel og garantert bedre resultater. Man vet hva "man har i huset" og dermed oppnår man en langt bedre effektivitet.

Dette er noen tanker. Mange nyanser. Har du tenkt på dette? Vet du om noen som har gjort eller gjør lignende? 

KATOLSKE REFLEKSJONER

Ja. KATOLSKE REFLEKSJONER.
Hele trosbevegelsen og det meste av pinsebevegelsen er i sjokk……. eller noen er i sorg.

Har noen dødd ??

Nei, det er værre enn det.
I alle fall høres det sånn ut på enkelte.

Ulf Ekmann har denne uken bekjentgjort at han konverterer til den katolske kirke / lære.

Det ser ut til at det store sjokket og den store sorgen er fordi han "forlater" den protestantiske lære til fordel for den katolske lære. HVORDAN ER DET MULIG ?? Hvordan kan Scandinavias største og mest kjente trospredikant gjøre DET !?
Protestantiske predikanter står frem i media over alt og uttaler seg.

Hva er det med denne læren? Teologien?

Ulf selv sier at det har vært en lang vei, som han føler at Gud har ledet han på. Mange som har delt talerstol med han opp igjennom årene rister på hodet. Oppgitt. Frustrert. Vantro. Mer eller mindre kritiske.

Man skulle tro at Ulf var blitt en frafallen. At hadde mistet livet i Gud og gjort grove synder.
Men han har bare skiftet teologi. 
Og Jesus er blitt en ennå mer levende person for han, sier Ulf i et intervju.

Lurer på hva Skaperen tenker ?
Tror du han er like sjokkert som Ulf`s protestantiske brødre ?
Neppe ?
Skaperen bare smiler, litt oppgitt, tror jeg.

Skal jeg si deg hva jeg synes ?
Jo, jeg begriper ikke at personer med så mye innsikt og erfaring må ta farvel med sine venner og forsamling å konvertere til en ny teologi. 

Jeg trodde da faktisk at åndsfelleskapet med Jesus var det viktige her. Og det er aldeles ikke avhengig av teologi.
Men vi har jo tradisjon for å krangle om teologi og støte folk ut som mener noe annet enn det som er allment anerkjent.

"Ordet slår ihjel, men Ånden gjør levende". Det passer ganske greit å minne om det.

Hvorfor skal vi ha denne nidkjærheten for teologien. Med alle de dårlige frukter vi har bak oss historisk sett. Med drap i Guds navn, undertrykkelse, diskriminering, ekskludering, krangel og bråk, manipulasjon, kontroll, sinne, baktalelser osv. osv.
INGENTING av dette har Guds natur i seg. Men vi fortsetter og fortsetter. TEOLOGIEN er sentrum i våre liv. Og OFTE mer i sentrum enn åndsfelleskapet med Jesus og hverandre.

Hvorfor kan ikke det ekte JESUS livet og felleskapet med hverandre i Ånden, i kjærlighet og respekt få fungere?
Jo, fordi mange av oss er blitt så religiøse og bundet i religion at vi ikke tåler at andre ser anderledes på ting.

Jeg tror ikke det er særlig Guddommelig. Det har i alle fall dårlig med frukter. Og da er det vel ikke særlig Guddommelig ?

Hva synes du ?

TAR KIRKEN MENNESKEVERD PÅ ALVOR ?

Hva er egentlig menneskeverd ?

Finnes det noen absolutter eller kan vi egentlig fritt velge hva som er menneskeverd?

WIKPEDIA"Menneskeverd er et begrep som brukes i etiske og juridiske sammenhenger, og som kan defineres på ulike måter. Det kan forstås som «menneskelivets ukrenkelighet» eller «alle menneskers like verdi». Innen rettsteori er begrepet brukt om ideen om at alle mennesker har bestemte grunnrettigheter"."Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet".

Hvem har retten til å bestemme hva som er MENNESKEVERD og MENNESKERETTIGHET ?

Det er mange røster rundt dette. Religion er en av de momenter, som forbeholder seg frihet til å skille mellom menneskeverd og menneskerettigheter. Generelt har i alle fall kristen tradisjonell tro og teologi definert at menneskeverdet er absolutt og likt for alle.

Derimot så er det noe helt annet når man snakker om menneskerettigheter. Så lenge man finner at det stemmer med teologien, så er det ok. Stemmer det ikke med ens teologi, så forbeholder man seg retten til å redusere menneskerettighetene for enkelte mennesker eller grupper.

Enkelte ting er vanskelig. Abort og homofili fremstår som to momenter, som er stadig tilbakevennende. Kanskje man skulle spørre seg om man med sin fokus og veivalg ivaretar grunnleggende menneskerett ?

Når man i betydelige kirkemiljø behandler enkelte som annen rangs medlemmer og nesten som om man er der "på nåde", så blir det komplisert.

Er det da menneskerettighet eller menneskeverd, som får en utfordring ?

Jeg mener at BEGGE får en utfordring. Imidlertid så er det verste ved dette at menneskeverdet krenkes. "Vi har noe i vår lære og teologi, som gjør at vi ikke kan inkludere deg helhjertet i fellesskapet". Mange mener at det er menneskerettigheten man tar tak i ved å være selektiv, men den som rammes opplever at det er menneskeverdet det rokkes ved.

Er ikke dette problematisk for kirken ?

Skal KIRKEN ta på seg å gradere menneskeverdet ut i fra teologi ?

Hva da med Gudsbildet som sier at alle er like mye elsket og verd ?

Skal kirken opptre som dommer og gradere menneskers verdi og rettigheter ?

Skal ikke kirken være åpen og inkluderenede for alle mennesker og bygge broer og finne løsninger som skaper rom for respekt, kjærlighet og inkludering ?

Jeg mener definitivt at det er på høy tid kirken tar dette på alvor. Å undergrave rettigheter de fleste oppfatter som naturlig og bygget på respekt og kjærlighet, fører i neste runde til nedgradering av menneskeverdet.

For mange kristne og kirker er det teologien som er avgjørende. Men når teologien gir en "legitim rett" til å undergrave det mange oppfatter som en rettighet, slår dette i neste runde ut i menneskeverdet.

I vårt samfunn i dag så har dette stor fokus. Derfor er det farlig for kirkens eksistens og respekt å avvise å ta klare valg, ovenfor det mange opplever som en rettighet i forhold til sin gudsrelasjon. Likekjønnet kjærlighet er ikke akseptert i mange kirker.

Man sier at alle er like mye verd, men det kan ikke oppfattes slik når man utestenges fra fellesskapet og muligheten til å tjene sin Gud.

Dette er nok litt å tenke på for mange. Hva mener du ?

SEXUALITET OG KRISTENDOM

Et stort, vanskelig og omstritt tema.

På den ene siden så er dette et tema man snakker lite om i forsamlingene rundt omkring.

Det er veldig sjelden, eller tilnærmet aldri, at man i kristen sammenheng hører eller snakker om det seksuelle i vakre ordelag og som en fantastisk gave. Jeg tror knapt jeg har hørt om det i slike positive termer i alle mine vel 30 år i menighet. 
Det er liksom alltid i negative termer og uff, uff og farlig og synd og pass deg osv.

Alt dette former jo selvsagt også ens forståelse og opplevelse av det seksuelle. Seksualitet kan lett bli et utrygt område hvor skam, mindreverd og prestasjonsangst osv. fort kan bli et mønster. 
Tausheten, sammen med det advarende og fordømmende fører også til at mange unge trekker seg unna menighetene. 
I stedet for dialog, samtale og respekt, så møtes man med avvisning og fordømmelse. Til og med i forkynnelsen fra talerstolene.

Seksualdriften er jo vesentlig hos alle mennesker. Det er gode og deilige følelser og trigger det mest intense og sterkeste av følelser i oss. 

Så kan man jo lure på hvorfor det da er slik. Med bakgrunn i at Gud har skapt mennesket, så har han i såfall også skapt oss slik at vi har disse sterke følelsene knyttet til seksualitet.

Men hvorfor i alle dager gjorde han det når det ofte er så komplisert og skaper så mye vondt ?

Eller kan det tenkes at vår tradisjonelle teologi også på dette området har tolkninger, som ikke samsvarer med den virkelige hensikt ?

Sexsualitet handler om følelser. Man kjenner seg tiltrukket av en annen person. Er seksualitet og kjærlighet samme sak ? Det er det vel ikke mulig å si. At det derimot KAN være to sider av samme sak kan man selvsagt si.

Kjærlighet handler ikke bare om sexsualitet, men det handler om at man bryr seg om andre mennesker, blir betatt av deres personlighet og kjenner en indre tiltrekning og kjemi av gode følelser. Kjærlighet er også Guds hovedbudskap til oss mennesker.

Sexualitet derimot er en kroppslig funksjon. Den trigges av sansene våre. Av både tankene, synet, luktesans, smak og berøring. Her er vi tydeligvis "skrudd sammen" forskjellig og det er forskjellige ting som gir mennesker sexuell tenning/nytelse. I noen grad så er dette ting man kan kontrollere og styre. Men det er også definitivt ting som trigger sexsualdrift, som man ikke kan skru på eller av. Det er faktisk bare slik. 

Så kan man jo diskutere hva som er greit og hva som ikke er greit. Det som kan være greit for den ene trenger absolutt ikke være greit for den andre. Både teologi, kultur og 

tradisjon spiller inn her.

Alle disse tre områdene setter sine grenser på hva som er akseptert sexsualitet.

La oss ta et lite "dykk" i den teologiske delen av sexualliv. Da er det hovedsaklig to sider som tradisjonelt er å anse som en "vederstyggelighet" og "synd". Det er hor og homofili. Hor er mer allment akseptert som noe man unngår, men det forekommer jo allikevel relativt ofte i våre kristne forsamlinger også. Flere norske pastorer og ledere har da også vært "utro" og giftet seg opp igjen. Med litt godvilje så er dette blitt neddysset og godkjent selv i konservative kristne kretser. 

Det som derimot fortsatt er et svært vanskelig tema i tradisjonell og konservativ kristen sammenheng er homofili. Ordet i seg selv er nå heller ikke brukt i Bibelen. Man leser stadig om kristne som kritiserer, er opprømte og som argumenterer for at homoili er synd, en styggedom, unaturlig, noe man ikke er, men velger å være osv.

Man har endog funnet frem skriftsteder for å synliggjøre sin avsky og man bruker Bibelen som grunnlag for sitt synspunkt. Det retter da søkelyset mot en rekke teologiske momenter. 

Det grunnleggende synet rundt homofili er dog at dette er noe som man har valgt selv og at det er synd. Om vi nå tar utgangspunkt i at det er SYND, så er det en rekke andre teologiske spørsmål man blir nødt til å forholde seg til også.

Hva er da SYND ?

"Synd er i religiøs sammenheng knyttet til tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte, synd står i et motsetningsforhold til Guds hellighet".

Med dette utgangspunktet så er det en lang rekke ting som er synd. Å ikke holde de ti bud er synd, all ukjærlighet, krangel, manipulsjon og kontroll er også synd. Listen er milevis. Dessutten så er man iht. tradisjonell teologi alle syndere, med frelst og rettferdig ved troen på Jesus.

Det er da det blir en merkelig øvelse når noen "synder" forbigår man bare i stillhet eller ikke engang tenker over, mens andre "synder" gir man en voldsom fokus. Bare ta slike ting som musikk. Når fiolin, trekkspill og ikke minst trommer, kom til menighetene for 30-40 år siden, så var det mange steder kaos og man snakket om synd fordi det var "av verden". Mange unge ble irettesatt og til og med utestengt. Hor førte også til at man ble utestengt. Kvinnen har jo også vært sett på som mindre verd og av vår kristne religion blitt gjort umyndig i mange sammenhenger. Historien er svært brokete.

Mange andre ting kan nevnes og det er ikke så mange år siden. 

Teologien forandrer seg - UTEN at GUD forandrer seg. Bibelen finnes i en rekke oversettelser med nokså motstridende tolkninger. Tolkningen av skriften har endret seg over tid. Veldig mange ting har faktisk forandret seg. Snodig.

Det er da også en lang rekke steder i både det nye testamentet og det gamle testamentet som blir problematiskt om man skal ha en troverdig og konsekvent tolkning av skriften. Gamle testeamentet har bl.a. forbud mot å spise svinekjøtt, men greit med steining av horkvinner og en lang rekke andre ting. Mange ting som vi anser som horrible i dag og har forkastet.

Med andre ord så står vi en tolkningsteologi som basis for tradisjonell kristen tro. Noen mener at Bibelen er ufeilbarlig, men da burde man jo også ta den bokstavlig. Det ville dog igjen føre til handlinger som ville dømmes av de fleste lands lover og kristne hadde blitt muret inne.
Det er ikke å komme i fra at det meste av Bibelen er skrevet etter overleveringer. Noen med endog flere tusen års overleveringer. Det er også klart at de som skrev dette ned var fargelagt av sin samtid, kultur og evne til å oppfatte innholdet i budskapet. Dette i seg selv gir betydelige tolkningsutfordringer. Mennesker er mennesker. Kultur er kultur. Tradisjon er tradisjon. 

Det er svært vanskelig å ikke da undre seg over om man faktisk har fått en situasjon hvor synd er noe som man tolker og definerer ut i fra sin tid, sin kultur og tradisjon. Noen "synd" tar man ikke så alvorlig, mens noen få ting får stor oppmerksomhet. Bl.a. homofili.

Det blir stadig mer anerkjent at homofili og andre seksuelle legninger er medfødt og ikke en egenvalgt livsstil. 

Det er da også svært gode grunner til å stille spørsmål til om det er homofili det egentlig snakkes om. I skriftstedet i 1 kor. 6;9 om "menn som ligger med menn", så er det helt tydelig i grunteksten at det står om "menn som ligger med unge gutter". Det var dessutten  på denne tiden et utbredt utfordring med pedofili. Gifte menn og soldater som missbrukte unge menn seksuelt. Så her er det helt legitimt at man faktisk snakker om pedofili.

Det er også fult mulig ut i fra skriftene og historien å tolke mange av skriftene slik at når det snakkes om menn som ligger med menn i Bibelen, så snakkes det om gifte menn, som er utro mot sine koner. Utrokap er å bedra, mens homofili er en seksuell handling med samme kjønn.

Ellers så kan man jo også undre seg over forholdet mellom David og Jonathan. Når David endog sier at han elsket Jonathan mer enn sine koner og man leser om forholdet mellom de to, så er det god grunn til å misstenke at her var det et seksuelt intimt forhold.

Vi kunne ta flere andre steder og "tolke". 

Men nå kommer jeg til mitt egentlige poeng.

Sexsualitet er det sterkeste følelsesområde i våre liv og skal definitivt nytes. Siden det også er så sterke følelser så må de behandles med respekt for at man ikke skal bli skadet i sin sjel eller skade andre. Derfor er ufrivillig sex, tvang, manipulasjon og hor overgrep som ofte kan skade mennesker sjel. 

Det er etter min mening ikke noe galt med sexen, men med motivet og hvor vidt den seksuelle handlingen er frivillig og gjensidig uten skjulte motiver.

I vår kultur er det normalt med monogami, men i andre kulturer har man også praktisert og praktiserer polygami. David gjorde det og hadde flere koner. Det er også dokumentert at dette har vært en tifredsstillende og en positiv løsning i forskjellige kulturer. 

Men hva er det da egentlig som skal bestemme hvor vidt ting er synd eller ikke ? UTEN at vi tolker ting for vårt eget forgodtbefinnende?

Personlig har jeg kommet frem til at syndteologien generelt har så mange svakheter og reiser så mange spørsmål at den er mer eller mindre ubrukelig til å skille mellom rett og galt - gyldig og ikke gyldig. Nettopp fordi den overlates til tolkning og fordi den skaper store spørsmål rundt soliditeten i selve frelsesbudskapet. Grensene mellom den nye pakt og gamle pakt, nye testeamentets forsoning og gamle testamentets lov, blir veldig forvirrende. Store deler av kristi legeme har betydelige utfordringer i forhold til å definere innholdet i forsoningsverket, nåden og rettferdigheten kontra Loven og budene.

På ene siden kan man si at det er KUN tro som frelser og på den andre siden kan man være lidenskapelig opptatt av alt man må gjøre/gjerninger, de riktige tingene, for å være sikker på ikke å gå fortapt. Hvor grensen går er det ingen som med sikkerthet kan si.

Så det som jeg tror at vi må tilbake til for å få ting på plass er "summen av Guds Ord". Hvem er Gud egentlig og hva er det grunnleggende og den røde tråd i hele Bibelen og vår kristne tro?

Slik jeg har forstått det så er det Guds kjærlighet, som er det grunleggende for vår eksistens. Uten den kjærligheten, personifisert i Kristus, hadde ikke noe blitt til av alt det som er blitt til. Selv uten en kristen tro er det naturlig å se for seg en kjærlighetens kraft, som står bak det hele.

Meningen var at denne kjærligheten skulle skape relasjon mellom det guddommelige og mennesket. Dernest til hverandre/medmennesker. 

Det tredje er at vi har fått en fri vilje. Hadde det vært opp til oss så hadde vi vel skapt roboter av alle, men Gud både elsker og bryr seg om oss så mye at vi er FRIE skapninger.

Hva betyr så dette. Jo, jeg tenker i alle fall slik at KJÆRLIGHETEN er det grunnleggende prinsipp og skal være basis i utøvelse av den frie vilje. Det betyr at all kontroll, manipulasjon, hjernevasking og alt som er vondt mot andre og seg selv er overgrep. Det setter egentlig SYND inn i sitt rette perspektiv. Da blir alt mye, mye enklere. Da blir det også mye enklere å se hvor skrøpelig menneskenaturen er og at INGEN har en sjanse uten å akseptere nåden og rettferdigheten i Kristus, som eneste gyldige vei til frelse.

Hverken mer eller mindre.

Da blir en del vi har ment, og mener nå, ikke synd og noe vi ikke tenker over som synd kan være synd.

Derfor så er det også nærliggende å hevde at sexuelle overgrep i basis ikke handler om HVEM du har sex med, men motivet og holdning. Man kan missbrukes i ektesengen og man kan missbrukes ved voldtekt. Hor handler som regel om at man bedrar en tredje person……eller?

Et fullkomment sexualliv er intimitet hvor begge parter samhandler og deler disse følelsene med hverandre i respekt og uten tvang eller manipulasjon. 

Om to mennesker av samme kjønn finner hverandre og elsker hverandre og ønsker å dele livet og sexsualitet sammen er det vanskelig å finne at dette bryter med grunnprinsippet i den guddommelige natur.

Det bryter med detaljteologien og tradisjonen, men ikke mot kjærlighetens og den frie viljes prinsipp.

Derfor burde faktisk kristennorge gå i seg selv og finne ut hva man egentlig skal mene. Skal man bruke detaljteologiens og tolkningens prinsipp eller skal man bruke kjærlighetens og den frie viljes prinsipp ?
Detaljteologien har tolket og borttolket over tid. Den løsningen er IKKE til å stole pål

Kjærlighetens og den frie viljes prinsipp gjør verden mye enklere, Gud mer forståelig og relasjoner tettere og mer ærlig.

Om du nå har bestemt deg for at dette er tøv, så hadde det vært flott om du gav deg selv litt tid til å tenke igjennom dette. Kanskje det er både bibelsk og fornuft allikevel ? Og mest av alt stemmer med den Guddommelige natur?

Takk at du leste helt hit og kommenter gjerne. Det er et for viktig tema til å tie ihjel.

ER TRADISJONELL MENIGHETSSTRUKTUR EN TRUSSEL MOT GUDS RIKE I NASJONEN ?

Nå skal jeg begi meg ut på et tankeeksperiment de fleste innen tradisjonell kristendom og menighetsstruktur IKKE er villig til å bruke tid på.

Jeg har altså 30 års fartstid i denne sammenhengen og har hatt mye moro og godt vennskap. Rikelig med utfordringer har det også vært.

Når man kommer inn i en menighet som ung, så er det slik at man må tilpasse seg systemene og teologien. For mange så starter dette med en frelsesopplevelse eller annen åndelig erfaring. Så bli man fortalt og undervist fra prekestol og ellers hva som er "vår tro", "hva Bibelen sier om det ene og det andre" og ellers hva man stort sett skal mene om "troen" og samfunnet. Så lenge du finner deg til rette i et slikt menighetssystem, så er du velkommen og alt er positivt og greit. Slik blir menighetene veeldig ofte sin egen ghetto eller lukkede forsamlinger og fjerner seg stadig mer fra å kommunisere med mennesker utenfor kirkeveggene. Man kommuniserer til og med dårlig med de som er innenfor kirkeveggene. Det kan man vel konkludere med fordi menighetene vokser stort sett ikke mer enn den første generasjonen etter at den ble etablert, (opp til 15 år).

Det er statistisk dokumentert at det er mer en halv million færre nordmenn som tror på Jesus i dag enn for 30 år siden.

Når jeg kom med i kristne menigheter så var vi "DEN NYE GENERASJONEN". De som var eldre enn meg og som var predikater og menighetsledere fortalte oss unge at vi var de som var den nye generasjonen og som skulle forandre Norge. 

Vel, hva forandret vi ? Hva er resultatet av den generasjonen jeg var i ?

Etterhvert så vokste man opp og jeg har vært både menighetsleder, lovsangsleder, ungdomspastor osv. Og mye moro har vi hatt.

Når jeg var kommet i den alder at jeg ikke var ungdom selv lengre, rundt 30 års alderen, så kom det igjen dette at "VI TRENGER EN NY GENERASJON", nå "KOMMER DET EN NY GENERASJON". Nå rundt 15 år etter så kan man spørre seg, hva forandret de? Hva er resultatet av den generasjonen?

Så har jeg registrert at de som i dag er ledere, og mellom 30-40 år, gjør det samme for de som er tenåringer i dag. Vi må satse på ungdommen, sies det. De er den nye generajonen, som skal forandre Norge.

Når jeg satt der i kirkebenken under 2000 tallet, så var det stadig dette med "den nye generasjonen". Ungdommen må vi satse på.

Jeg er selvsagt OVERHODE ikke motstander om å satse på ungdommen. Skulle bare mangle.

Jeg så at veldig mange aktive ungdommer var aktive til de stiftet familie. Da var det veldig mange som "parkerte". Mange har forsvunnet ut av menighetene og andre sitter passive i benkeradene, mens noen få er aktive. Noen få av de aktive vedlikeholder SAMME SYSTEM, som man har holdt på med i generasjoner. Samme tradisjon, gjentar samme rutiner og preker det samme. Det er stort sett bare uttrykksformen i sang og musikk, som er endret i en del frikirker.

Man ber om en ny generasjon, om vekkelse, om syndenød og sier at nå er det rett før verdens ende og Jesus kommer snart tilbake. Dette har man holdt på med i generasjoner nå. INGEN merkbar forandring har inntruffet.

HVORDAN KAN MAN FORVENTE Å BLI TATT SERIØST ?

HVORFOR TAR IKKE DET KRISTNE LEDERSKAPET I NORGE DETTE PÅ ALVOR ?

HVORFOR LÆRER VI INGEN TING AV HISTORIEN OG GJØR DE SAMME FEILENE IGJEN OG IGJEN ?

Menigheten er GUDS FAMILIE. Det er alle generasjoner. Barn, unge, voksne og eldre. Det er alle slags nasjoner og alle slags mennesker. Alle som er født av Ånden. Hvorfor klarer vi aldri å ta vare på hverandre og inkludere hverandre ?

Når våre eldste frikirker med over 50 års historie, fortsatt ikke har kommet seg en millimeter lengre i forhold til antall møtebesøkende og påvirkningskraft i nasjonen, så burde man da virkelig våkne opp og spørre seg HVORFOR er det ikke en klar markant positiv utvikling over tid ? Menighetene lekker som en sil.

Er det bare alle andre som er blitt så mye mer syndige eller er det kanskje stukturene og mangel på fornyelse i tradisjonene, som hindrer oss i å få en progressiv vekst ?

Om ikke menighetslederne tar ansvar for dette i nær fremtid så kommer vi til å fortsette i samme spor. Det ender med at alt som har med kristendom får mindre og mindre innflytelse og får stadig verre vilkår.

ER VI VILLIG TIL Å TENKE RADIKALT NYTT ?

Utenfor tradisjonell menighetsstruktur ? Våge å realisere nye ideer og tanker om hvordan Guds kjærlighet kan nå nasjonen og folket ?

HAR DU som leser dette virkelig stilt deg selv eller det nærmeste lederskap disse spørsmålene ? Eller er du bare en som jatter med, tro mot tradisjonen og vedtatt og innøvd teologi ?

La oss i gang en reell debatt og idedugnad på dette. Er du med ?

MENIGHET FUNKER IKKE I PRAKSIS. Men hva er egentlig MENIGHET?

Er det sant? Funker ikke menighet?

Noen sier JA.
Andre sier NEI. 

Da er det kanskje slik at det fungere for noen og ikke for andre? 
Hvor mange menigheter har du opp igjennom årene tilhørt eller gått regelmessig i?

Menighet?
Tradisjonelt så tenker vi da automatisk på MIN menighet. Dvs. den gruppen av troende, som man selv tilhører. Tradisjonelt sett så er en menighet mindre og større grupper av troende, som samles i Guds navn. 
Menighet kommer fra det greske ordet eklesìa, som betyr "DE UTKALTE". Det er også slik det stort sett brukes i Det Nye Testamentet. Det henvises til de utkalte, de troende og ikke til de små eller større gruppene av troende. De utkalte/troende ER menigheten, uansett liten eller stor gruppe, land eller verdensdel.

Tradisjonelt så er disse gruppene oppstått fordi man finner sammen rundt felles teologi eller personer. Eller både og.
Resultatet er, som vi alle vet, er en lang rekke typer fellesskap/grupper/trossamfunn etc.

Disse har i sin tur forskjellig type "lederskap". Alt fra pave i Roma til biskoper for mindre geografiske områder, pastorer, forstandere, eldste, lederråd og andre ledere.
For å si det sånn, så er det som regel en målrettet organisering. Og vi kaller det MENIGHET.

Andre mener at all denne organiseringen er helt feil og et direkte hinder for at Guds rike skal blomstre. Man er motstander av organisert menighetsarbeide. Man mener at Gud er selv i stand til å lede sin menighet ved DHÅ.

Jeg for min del har et noe mer nyansert syn på dette. Jeg tror på at DHÅ skal lede MENIGHETEN. Jeg tror på overnaturlig innsikt og gaver, som setter standard og bidrar til at det guddommelige liv og kjærlighet blir synlig og virksom. 

Jeg tror absolutt IKKE på lederskap, som skal kontrollere og styre andre mennesker, slik det meste av tradisjonell menighetsledelse praktiseres.
Menighetsstruktur hvor ofte selvvalgte eller innvalgte ved flertall skal være de som formidler Guds tanker og ord, er etter min mening langt fra EKTE menighet. At noen få skal styre, lede, undervise og ha monopol på plattformen, er en uting. Det er selve kjernen til etablering av passivt kristenliv.
Denne strukturen alene fungerer åpenbart ikke. Joda, det er gøy i starten, men etter få år faller det enten sammen eller stagnerer.

MENIGHET er LEVENDE STENER, som bygges sammen sten for sten hvor hjørnsteinen er Kristus (IKKE pastoren eller et begrenset lederskap). 
Alle er like viktig og alle med sine gaver er med å bidrar til at Guds rike blir synlig i KJÆRLIGHET. Om ikke det vi gjør forløser en bevissthet om at ALLE ER VERDIFULL OG ELSKET, så bommer vi på målet.
Jeg tror det er svært viktig at det bygges ekte relasjoner, i kjærlighet. UTEN kontroll, manipulasjon og styring. Tjenestene skal tjene hverandre og utvikle hverandre. Ikke kontrollere, styre og manipulere. Dette er den STORE forskjellen på verdens struktur og den struktur som skal gjelde i Menigheten.

Jeg tror på styringsoppgaver, som evner å tilrettelegge og tjene. Ikke styre. Ser du forskjellen? Tjene er motsatt av å styre. Tjene i Guds rike gir retning og er derfor en form for styring, men den er uten hiraki, kontroll og manipulasjon. 
Menigheten skal ikke styres av "ledere" og regler, men av Åndens bevegelse i den enkelte og holdes sammen av hvert støttende bånd.

Jeg tror at det er viktig med fellesskapet. At troende finner hverandre, respekterer, oppmuntrer og betjener hverandre. Men mest av alt at man er truffet av den Guddommelige kjærlighet slik at man betjener og tjener mennesker, som ikke kjenner Kristus og som har behov for Guds inngripen.
Våre tradisjonelle lederstyrte strukturer er sannsynligvis det største årsaken til at de fleste kirker er innadvendte. Folk passiviseres i kirkebenken.

MENIGHETEN er et redskap for å bringe frelsen, kjærligheten, gjenopprettelse ut til verden. Ikke for å isolere oss i egne kostbare kirkebygg.
Våre innadvendte strukturer skaper grobunn for all uenighet, splittelse, kontroll, styring og manipulasjon.

Om vi er utadvente fordi Guds kjærlighet har tatt oss, så bringer vi frelsen, kjærligheten, gjenopprettelse og nåde ut til folket.

DA VIL FOLKET SE MENIGHETEN. DA VIL DE SE KRISTUS.

Er noen villig til å ta den nødvendige prosessen mot forandring ?

EN "KUR" SOM TIL OG MED ER STERKERE ENN DØDEN !

Finnes det en "KUR" som er sterkere enn døden og som faktisk kan endre verden ?
JA, det finnes en slik "KUR".

Du har sikkert reflektert over negative ting, som skjer både i eget liv, jobb, naboer, i menigheten, familie, nasjonen og verden.
Jeg har i alle fall reflektert over det fra tid til annen.

Vi mennesker har så lett for å bli opprømt. Det synes lettere å kritisere å finne feil enn å få fokus på de positive tingene.
Det er egentlig ikke grenser for hvor langt et menneske kan fornedre seg selv og andre. Iblant uttrykkes en grenseløs ondskap. Det skjer daglig overgrep mot andre både i Norge og verden ellers. Alt i fra massedrap til mord, mobbing, ekskludering og alt annet av ondskap.

Hvorfor er det slik?
Finnes det en "KUR"?

De fleste jeg vokste opp med i menighet er ikke lengre i en slik sammenheng.
Også foreldre generasjonen, når jeg var tenåring, er i stor grad borte fra menighetssammenheng. Jeg har også vært ute av menighetssammenheng i snart to år. Og jeg er blitt svært skeptisk til om jeg skal ta sjansen igjen. 
Vil det samme skje om 20-30 år med de som er tenåringer og unge i menigheter i dag? Vil de også forlate menighetene?
Sannsynligheten for at det samme skjer igjen er dessverre overhengende stor. Hvorfor makter ikke menighetene å ivareta alle generasjoner?

Er det ikke på høy tid at man spør seg om HVORFOR det er slik?

Hvorfor er det ingen menigheter i Norge som klarer å bygge et levende bestående fellesskap for alle generasjoner?

Jeg har tatt opp dette i mange sammenhenger og med mange ledere, men det er tydelig nesten INGEN som er interessert i å ta denne dialogen.

Er det fordi man føler det ubehagelig? 
Kan det være fordi at det forstyrrer den tradisjonelle kristne teologi og praksis?
Er det mulig at det er en alvorlig systemfeil i vår kristne teologi og tankegang?
Er det mulig at det i hele vår kristne tradisjon har feil fokus?

I Guds navn så har man fått seg til å gjøre de mest horrible ting. Etter Kristus og forsoningen har det dessverre ikke sett ut til at mye ble forandret. Eller?
Man "kristnet" Norge med sverdet og utallige kriger og overgrep er utført i "Guds navn". Joda, vi er heldigvis blitt litt mer humane nå.

Men er "sverdet" lagt ned eller har det bare tatt andre former? 

Det har alltid funnets mange ideologier, som godkjenner og aksepterer undertrykkelse og endog avstraffelse av andeledes tenkende mennesker. 
Til og med i Bibelen finnes det en lang rekke eksempler på at det er Gud, som angivelig skal ha stått bak krig, drap og overgrep av "vantro" etc.

Menneskets historie er uforandret.

Finnes det kanskje ikke en "KUR" allikevel ?

Jo, det finnes en "KUR" mot all onskap og overgrep.

Hva er så denne "KUREN" ?

Jeg tror at denne "KUREN" heter KJÆRLIGHET !!

Nærmere bestemt den KJÆRLIGHET som ble demonstrert gjennom Jesu LIV og forsoning.
KJÆRLIGHETEN som er gjennomsyret av omsorg for andre, respekt, gjenopprettelse, overbærenhet og som bringer NÅDE i stedenfor fordømmelse. Som tiilgir og bringer håp og nytt liv.
Jeg synes det er beskrivende hvordan Jesus viste omsorg og brakte legedom til folkemengden, mens han var svært alvorlig og irettesettende mot de religiøse lederne. De tok da også livet av han til slutt.

Har vår kristne teologi, tradisjon og lederskap "tatt livet av Jesus"?

Er vårt Gudsbilde fortsatt en Gud som dømmer og straffer eller er han KJÆRLIGHET ? 

Bibelen er klar og uklar. Mye kan tolkes og vår tradisjonelle teologi stiller Gud i en dobbeltrolle fortsatt. Han dømmer, men er også kjærlig. Han kan være litt lunefull fordi vi ikke vet helt hvor grensene går. Han har gitt nåde, men du risikerer å havne i helvete selv om du tror på Jesu forsoning. 
Bare TEST DEG SELV? Er det ikke slik vår tradisjonelle teologi er?

Liker jeg deg ikke så støter jeg deg bort. Er du anderledes eller har meninger som ikke stemmer med min teologi, så er du ikke velkommen. Fordi Bibelen sier sånn og sånn.
Jeg må si som Bjørn Eidsvåg i sangen "er du GUD med liten "g".

KJÆRLIGHETEN er selve Guds natur. Det er GUD med stor "G".

KJÆRLIGHET er ikke bare ORD, men det er mer enn noe annet HANDLING. Det er hva vi GJØR som uttrykker hvem vi ER.

Den eneste "KUREN" som kan forandre deg og meg, verden, våre menigheter, ja ALT er KJÆRLIGHETEN. KJÆRLIGHETENS natur er handling.

KJÆRLIGHETEN ER BESKREVET SLIK:

Om jeg har all verdens visdom, men ikke har kjærlighet,

da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg mener å ha den sanne teologi og kjenner alle hemmeligheter,

om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,

men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet,

da har jeg ingen ting vunnet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten tar aldri slutt.

Kjærligheten driver FRYKTEN ut. 

Det er dette menigheten er kalt til å være og å gi til verden. Vi må ut av isolasjonen, surrete tradisjonell og forvirrende teologi og begynne å tenke veldig nytt.

Det finnes kun EN "KUR". Den heter KJÆRLIGHET.
Det er Skaperens natur. Kan ikke det vi gjør og mener måles opp mot KJÆRLIGHETEN, så er vi på galt spor.

Jeg skulle så inderlig gjerne håpe at vi erstatter teologi med ekte hengivenhet til KJÆRLIGHETENS prinsipper. 
Da, og bare da, vil det bli enhet i Kristi legeme og mennesker vil SE JESUS.

Da er selv DØDEN en vinning for KJÆRLIGHETEN er universets prinsipp.