Hva da?
Menigheten - Den kristne menigheten eller Guds rike eller hva man ønsker å kalle den. Er det fremgang? Spirer og gror det omkring i landet? Er det flere nordmenn som blir troende eller er det færre? Øker vi i antall eller minker vi? I Bergen hører man at besøket i menighetene er redusert med nærmere 30% i snitt de siste årene.
Hvordan er det mulig at verdens beste budskap om kjærlighet, frihet og nåde IKKE når folket og nasjonen?
Sist vi hadde en generell fornyelse i Norge startet på 70 tallet og økte på med den såkalte "trosbevegelsen" på midten av 80 tallet. Og så har det vel egentlig fra midten av 90 tallet mer eller mindre stoppet opp det hele. Noen få lysglimt innimellom, men ingen bevegelse. Er Gud død? Er Bibelens budskap borte? Er verdens mest fantastiske budskap plutselig blitt uaktuelt?
Har evangeliet, "det glade budskap" mistet sin kraft og aktualitet? Budskapet om frelse, at all synd er tilgitt i Jesus Kristus, at det er nåde for alle som bekjenner Jesus som Herre, frihet, legedom, nytt liv, en god Gud som KUN er god, evig liv? Vil ikke folket og nasjonen ha dette i 2010?
Er det noe eller noen som skjuler for dette budskapet slik at det ikke når nasjonen? Er det noe eller noen som har gjort og som gjør noe feil?
UBEHAGELIG SPØRSMÅL. Men når man sitter med verdens mest kraftfulle kjærlighetsbudskap og det IKKE fungerer i virkelighetens verden slik det skal, er det kanskje på sin plass å stille seg noen granskende spørsmål.
Alternativ 1; Er det noe feil med Gud eller det han har gitt? Har han forandret mening om noe? Trekt nåden og kjærligheten tilbake? Her tror jeg nok at alle er enig om at årsaken IKKE ligger her.
Alternativ 2; Siden årsaken IKKE ligger hos Gud d må den vel ligge hos dem skal representere Gud og Hans budskap? Eller?
Da må vi beynne å se på oss selv kanskje? Våre menigheter, pastorer, predikanter, prester, lederskap, tradisjoner eller skal vi bare skylde på djevelen? Det siste er jo det enkleste, men det hjelper jo ingen ting.
I år har jeg faktisk vært frelst i 30 år. Jammen har vi vært med på mye morro og jammen har vi gått på tryne også. Jeg har de senere år fundert over det faktum at den kristne menighet er mindre synlig enn før, har flere som hater og motarbeider oss, vokser ikke i antall (i Norge og vesten) og så har man sett igjen og igjen hvordan menigheter splittes og relasjoner brytes opp. Og dette midt blant dem som har KJÆRLIGHETSBUDSKAPET!! Hva har skjedd? Hva kan endres?
Jeg skal stoppe her. Har stilt en masse spørsmål. Har du innspill og tanker rundt dette. Send meg gjerne en kommentar.
Interessante spørsmål og observasjoner, Egil. Jeg tror våre problemer kommer av at vi sitter i matrixen til styggemannen...
SvarSlettJeg tror at det lenge (siden 300-tallet) har vært innbakt en "systemfeil" i den vestlige kirken... vi har organisert oss bort fra det rette fokus: Jesus og fellesskapet.
Mens menigheten i NT er en organisme bygget på kjærlighet, vennskap og relasjoner, har kirken institusjonalisert menigheten til å være en organisasjon bygget på vedtatte dogmer og medlemsskap.
Det første skaper effektiv og naturlig vekst, som er lett å håndtere, men vanskelig å ha styringskontroll over.
Det siste skaper en effektiv maktstruktur og klare skillelinjer, – men ikke ånd og liv.
Margit ;)
Det fins to faktorer å ta hensyn til her:
SvarSlett1. I totaltallet blir det tatt hensyn til den norske kirkes nominelle medlemsmasse.
2. I mange kristne kirker tror man fortsatt at den romersk-katolske kirke er "kristen".
Jeg har mange genger tenkt om Gud bare kunne gjøre en stor ting igjen som vakte positiv oppsikt og omvendelse oss de ikke kristne, som virkelig overbeviste de/oss om en stor levende mirakel Gud som vil. For sannheten er at bilde den ikke kristne verden har av de kristne er ikke mye å skryte av. Mye skyldes at de kristne på mange måter har ført smerte, og vantro til de ikke kristne, istedenfor tro og håp og løsninger. Det er som den kristne verden har en karakter brist, og det er ikke rart for vi er mennesker alle sammen. At Gud ikke vises i verden har ikke med Gud å gjøre, men oss kristne. Jeg tror vi trenger å lære oss å telle våre dager så vi kan leve som rettferdige mennesker med intigritet som har et bankende hjerte. Det vil vel alltid finnes kristne mennesker som gripes som overgripere mot barn, kristne som undrar penger, eller kristne som krangler bittert, prestisje, egne ambisjoner osv osv. Det er jo synd, for alt dette ødlegger så mye oss den jevne ikke kristne person og deres totale bilde av oss. Og når alt vi kristne gjør ved siden av er å gå på noen møter, og en kaffe kopp sammen, og så hjem til vårt eget liv som nesten ikke har tid til annet. Så er det vel ikke noe rart. Ikke rart at paulus ga så strenge kriterier for å være leder i menighets arbeid. Det høres vel dømmende ut det jeg skriver, men vi må være ærlige med oss selv. En sa en gang til meg: Jeg hører ikke hva du sier, fordi ditt liv taler så mye høyere. Er det noe rart at de ikke hører på oss! Vi kan snakke og mene så mye vi vil om kjærlighet, men kjærlighet uten intigritet er lik null verdi. Om vi ikke kan ha denne kjærligheten med intigritet vil vi ikke lykkes, men mange gå tapt i en tapt verden. selv håper jeg på en vekkelse der hva om alle kristne ble en tjener, som jeg skriver om under en annen artikkel her under anonym: http://egilnerhovdes.blogspot.com/2010/01/har-den-kristne-menighet-gatt-ut-pa.html#comment-form
SvarSlettHei Egil - takk for relevant og interesant spørsmål.
SvarSlettJeg tror den "kirkemodellen" vi har i dag, er utgått på dato. Mennesker i dag stiller helt andre krav til både seg selv og andre, og særlig hva de er med på og bruker sin tid til.
Standard menighetsmodell i Norge:
- enveiskommunikasjon fra plattformen
- nakkefellesskap i benkeradene
- lite fellesskap troende imellom
- for mye kristne arrangementer som går ut på å få folk INN i kirkebygget
- store utgifter til bygg og lønn, samt tid til vedlikehold av bygningsmassen
Dette er, etter mitt skjønn, stikk motsatt hva Jesus tenkte og fortalte om den fremtidige menigheten.
Vi leser i Apostlenens Gjerninger om at de troende, dvs mennesker som oss i dag;
- møttes daglig
- spiste sammen
- priste Gud
- var respektert av folket
= DELTE LIVET
Dette syns jeg det er alt for lite av i dag, og cellegrupper eller husgrupper ut fra en menighet løser heller ikke dette behovet hos mange. Fordi fokuset allikevel blir på hovedmenigheten og alt hva "den" foretar seg.
KIRKE = MENNESKER
Jeg tror at også i Vesten kommer HUSMENIGHETER eller HUSKIRKER eller KRISTNE FELLESSKAP eller uansett hva de kaller seg, til å spille en stor rolle i å møte folks behov.
I disse gruppene møtes man naturlig i hjemmene (hvor man faktisk oppholder seg allikevel mesteparten av døgnets timer).
Følgende skjer:
- man spiser sammen,
- ingen drukner i mengden
- alle blir sett
- alle blir hørt
- man bruker tid og krefter på å hjelpe mennesker i nabolaget eller andre i stedet for å vaske i kirken
- ingen husleie eller lønninger, som betyr at penger kan brukes på det som betyr noe (mennesker/misjon)
- når gruppen blir stor, deles den og fortsetter å vokse
Wow, dette er utrolig spennende tanker, som vi selv er midt i for øyeblikket.
Dette betyr ikke at alle kirker i dag gjør ting "feil", men jeg tror det er nettopp de små gruppene som klarer å holde på det nære fellesskapet og intimiteten som VELDIG mange gir uttrykk for at de savner i de større kirkene i dag...
Det finnes i dag flere huskirker rundt om i både Norge og Danmark (som vi kjenner til), og erfaringene her er at folk er mer tilfredse generelt enn i de større kirkene.
Det er også viktig å huske på at også de mindre kristne gruppene er en del av "menigheten i Bergen" eller byen hvor man holder til, fordi enhver som bekjenner Jesus som Herre, er vår bror og søster. Tror også det er dette som ligger på Paulus hjerte når han skriver til "menighetene i ....".
Bra sagt Jørn Elias, det er som jeg skulle sagt det selv. En ting er sikkert, mye god forkynnelse har gått igjennom menighetene. Men alene er ikke det nok, når man ikke har felleskapet med de andre troende. Personlig kjenner jeg så mange kristne i en vanskelig situasjon som går rett ut av menigheten igjen, og tilbake til verden, fordi de manglet noen rundt seg, og ble ikke sett. Så menigheten sån som det er i dag er gått ut på dato. Det er på tide å tenke nytt, med det enkelte menneske i sentrum.
SvarSlettVi har kanskje at for mye fokus på vekst i menigheten vår, men utelat fokuset på den enkeltes ve og vel. Mange kan føde barn, men å oppdra de, ta vare på de er, en annen ting. Jeg tror at om man tar vare på noen, så kommer veksten av seg selv, da på en sunn og god måte. Om vi inviterer noen inn, så har vi et ansvar til også å ta vare på.
Ja,interresant dette:Tror at Den som er født av vann og Ånd "Egentlig" ønsker å være mere sammen med "Likesinnede"! Dette er en fin måte å "Slipe kantene" både hos seg selv og andre Søsken til å bli mere lik Kristus Jesus! Lærer oss at Kjærlighet er et "Verb"!Gode handlinger mot hverandre..Vokse i nåde og kjennskap til Han..Lære hverandre....
SvarSlettTror ikke vi skal "Konkurrere med Verden"! Tror vi "Skal være et Klart Annerledes alternativt Liv en Verden"!Da tror jeg De igjen vil SE at vi er Lys & Salt! Klart valg er det de ønsker! De dømmer oss mer enn noen om vi Synder! Der ser vi at De allerede har satt standarden Høyt for oss! Ikke sant?
Jeg tror noen av dine faktakilder kanskje baserer seg på statestikk? Har du sjekket opp mot DAWN og deres statestikker? De kan fortelle at det er en gryende vokster i Guds menighet i Norge. Men voksteren skjer ikke i Den Norske Kirke, eller andre av de store misjonsorganisasjoner, men blandt små lokale uttrykk. Askøy, til eksempel, er en liten øy med ca 26.000 innbyggere. Små lokale uttrykk har vokst med doblingsfart de siste årene, og da med nye frelste personer. I Bergen skjer det lignende, om ikke i like stor skala. Men vokster er der og menighet etter biebelens perspektiv vokser daglig i Norge.
SvarSlett