Nå skal jeg begi meg ut på et tankeeksperiment de fleste innen tradisjonell kristendom og menighetsstruktur IKKE er villig til å bruke tid på.
Jeg har altså 30 års fartstid i denne sammenhengen og har hatt mye moro og godt vennskap. Rikelig med utfordringer har det også vært.
Når man kommer inn i en menighet som ung, så er det slik at man må tilpasse seg systemene og teologien. For mange så starter dette med en frelsesopplevelse eller annen åndelig erfaring. Så bli man fortalt og undervist fra prekestol og ellers hva som er "vår tro", "hva Bibelen sier om det ene og det andre" og ellers hva man stort sett skal mene om "troen" og samfunnet. Så lenge du finner deg til rette i et slikt menighetssystem, så er du velkommen og alt er positivt og greit. Slik blir menighetene veeldig ofte sin egen ghetto eller lukkede forsamlinger og fjerner seg stadig mer fra å kommunisere med mennesker utenfor kirkeveggene. Man kommuniserer til og med dårlig med de som er innenfor kirkeveggene. Det kan man vel konkludere med fordi menighetene vokser stort sett ikke mer enn den første generasjonen etter at den ble etablert, (opp til 15 år).
Det er statistisk dokumentert at det er mer en halv million færre nordmenn som tror på Jesus i dag enn for 30 år siden.
Når jeg kom med i kristne menigheter så var vi "DEN NYE GENERASJONEN". De som var eldre enn meg og som var predikater og menighetsledere fortalte oss unge at vi var de som var den nye generasjonen og som skulle forandre Norge.
Vel, hva forandret vi ? Hva er resultatet av den generasjonen jeg var i ?
Etterhvert så vokste man opp og jeg har vært både menighetsleder, lovsangsleder, ungdomspastor osv. Og mye moro har vi hatt.
Når jeg var kommet i den alder at jeg ikke var ungdom selv lengre, rundt 30 års alderen, så kom det igjen dette at "VI TRENGER EN NY GENERASJON", nå "KOMMER DET EN NY GENERASJON". Nå rundt 15 år etter så kan man spørre seg, hva forandret de? Hva er resultatet av den generasjonen?
Så har jeg registrert at de som i dag er ledere, og mellom 30-40 år, gjør det samme for de som er tenåringer i dag. Vi må satse på ungdommen, sies det. De er den nye generajonen, som skal forandre Norge.
Når jeg satt der i kirkebenken under 2000 tallet, så var det stadig dette med "den nye generasjonen". Ungdommen må vi satse på.
Jeg er selvsagt OVERHODE ikke motstander om å satse på ungdommen. Skulle bare mangle.
Jeg så at veldig mange aktive ungdommer var aktive til de stiftet familie. Da var det veldig mange som "parkerte". Mange har forsvunnet ut av menighetene og andre sitter passive i benkeradene, mens noen få er aktive. Noen få av de aktive vedlikeholder SAMME SYSTEM, som man har holdt på med i generasjoner. Samme tradisjon, gjentar samme rutiner og preker det samme. Det er stort sett bare uttrykksformen i sang og musikk, som er endret i en del frikirker.
Man ber om en ny generasjon, om vekkelse, om syndenød og sier at nå er det rett før verdens ende og Jesus kommer snart tilbake. Dette har man holdt på med i generasjoner nå. INGEN merkbar forandring har inntruffet.
HVORDAN KAN MAN FORVENTE Å BLI TATT SERIØST ?
HVORFOR TAR IKKE DET KRISTNE LEDERSKAPET I NORGE DETTE PÅ ALVOR ?
HVORFOR LÆRER VI INGEN TING AV HISTORIEN OG GJØR DE SAMME FEILENE IGJEN OG IGJEN ?
Menigheten er GUDS FAMILIE. Det er alle generasjoner. Barn, unge, voksne og eldre. Det er alle slags nasjoner og alle slags mennesker. Alle som er født av Ånden. Hvorfor klarer vi aldri å ta vare på hverandre og inkludere hverandre ?
Når våre eldste frikirker med over 50 års historie, fortsatt ikke har kommet seg en millimeter lengre i forhold til antall møtebesøkende og påvirkningskraft i nasjonen, så burde man da virkelig våkne opp og spørre seg HVORFOR er det ikke en klar markant positiv utvikling over tid ? Menighetene lekker som en sil.
Er det bare alle andre som er blitt så mye mer syndige eller er det kanskje stukturene og mangel på fornyelse i tradisjonene, som hindrer oss i å få en progressiv vekst ?
Om ikke menighetslederne tar ansvar for dette i nær fremtid så kommer vi til å fortsette i samme spor. Det ender med at alt som har med kristendom får mindre og mindre innflytelse og får stadig verre vilkår.
ER VI VILLIG TIL Å TENKE RADIKALT NYTT ?
Utenfor tradisjonell menighetsstruktur ? Våge å realisere nye ideer og tanker om hvordan Guds kjærlighet kan nå nasjonen og folket ?
HAR DU som leser dette virkelig stilt deg selv eller det nærmeste lederskap disse spørsmålene ? Eller er du bare en som jatter med, tro mot tradisjonen og vedtatt og innøvd teologi ?
La oss i gang en reell debatt og idedugnad på dette. Er du med ?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar