Finnes det en "KUR" som er sterkere enn døden og som faktisk kan endre verden ?
JA, det finnes en slik "KUR".
Du har sikkert reflektert over negative ting, som skjer både i eget liv, jobb, naboer, i menigheten, familie, nasjonen og verden.
Jeg har i alle fall reflektert over det fra tid til annen.
Vi mennesker har så lett for å bli opprømt. Det synes lettere å kritisere å finne feil enn å få fokus på de positive tingene.
Det er egentlig ikke grenser for hvor langt et menneske kan fornedre seg selv og andre. Iblant uttrykkes en grenseløs ondskap. Det skjer daglig overgrep mot andre både i Norge og verden ellers. Alt i fra massedrap til mord, mobbing, ekskludering og alt annet av ondskap.
Hvorfor er det slik?
Finnes det en "KUR"?
De fleste jeg vokste opp med i menighet er ikke lengre i en slik sammenheng.
Også foreldre generasjonen, når jeg var tenåring, er i stor grad borte fra menighetssammenheng. Jeg har også vært ute av menighetssammenheng i snart to år. Og jeg er blitt svært skeptisk til om jeg skal ta sjansen igjen.
Vil det samme skje om 20-30 år med de som er tenåringer og unge i menigheter i dag? Vil de også forlate menighetene?
Sannsynligheten for at det samme skjer igjen er dessverre overhengende stor. Hvorfor makter ikke menighetene å ivareta alle generasjoner?
Er det ikke på høy tid at man spør seg om HVORFOR det er slik?
Hvorfor er det ingen menigheter i Norge som klarer å bygge et levende bestående fellesskap for alle generasjoner?
Jeg har tatt opp dette i mange sammenhenger og med mange ledere, men det er tydelig nesten INGEN som er interessert i å ta denne dialogen.
Er det fordi man føler det ubehagelig?
Kan det være fordi at det forstyrrer den tradisjonelle kristne teologi og praksis?
Er det mulig at det er en alvorlig systemfeil i vår kristne teologi og tankegang?
Er det mulig at det i hele vår kristne tradisjon har feil fokus?
I Guds navn så har man fått seg til å gjøre de mest horrible ting. Etter Kristus og forsoningen har det dessverre ikke sett ut til at mye ble forandret. Eller?
Man "kristnet" Norge med sverdet og utallige kriger og overgrep er utført i "Guds navn". Joda, vi er heldigvis blitt litt mer humane nå.
Men er "sverdet" lagt ned eller har det bare tatt andre former?
Det har alltid funnets mange ideologier, som godkjenner og aksepterer undertrykkelse og endog avstraffelse av andeledes tenkende mennesker.
Til og med i Bibelen finnes det en lang rekke eksempler på at det er Gud, som angivelig skal ha stått bak krig, drap og overgrep av "vantro" etc.
Menneskets historie er uforandret.
Finnes det kanskje ikke en "KUR" allikevel ?
Jo, det finnes en "KUR" mot all onskap og overgrep.
Hva er så denne "KUREN" ?
Jeg tror at denne "KUREN" heter KJÆRLIGHET !!
Nærmere bestemt den KJÆRLIGHET som ble demonstrert gjennom Jesu LIV og forsoning.
KJÆRLIGHETEN som er gjennomsyret av omsorg for andre, respekt, gjenopprettelse, overbærenhet og som bringer NÅDE i stedenfor fordømmelse. Som tiilgir og bringer håp og nytt liv.
Jeg synes det er beskrivende hvordan Jesus viste omsorg og brakte legedom til folkemengden, mens han var svært alvorlig og irettesettende mot de religiøse lederne. De tok da også livet av han til slutt.
Har vår kristne teologi, tradisjon og lederskap "tatt livet av Jesus"?
Er vårt Gudsbilde fortsatt en Gud som dømmer og straffer eller er han KJÆRLIGHET ?
Bibelen er klar og uklar. Mye kan tolkes og vår tradisjonelle teologi stiller Gud i en dobbeltrolle fortsatt. Han dømmer, men er også kjærlig. Han kan være litt lunefull fordi vi ikke vet helt hvor grensene går. Han har gitt nåde, men du risikerer å havne i helvete selv om du tror på Jesu forsoning.
Bare TEST DEG SELV? Er det ikke slik vår tradisjonelle teologi er?
Liker jeg deg ikke så støter jeg deg bort. Er du anderledes eller har meninger som ikke stemmer med min teologi, så er du ikke velkommen. Fordi Bibelen sier sånn og sånn.
Jeg må si som Bjørn Eidsvåg i sangen "er du GUD med liten "g".
KJÆRLIGHETEN er selve Guds natur. Det er GUD med stor "G".
KJÆRLIGHET er ikke bare ORD, men det er mer enn noe annet HANDLING. Det er hva vi GJØR som uttrykker hvem vi ER.
Den eneste "KUREN" som kan forandre deg og meg, verden, våre menigheter, ja ALT er KJÆRLIGHETEN. KJÆRLIGHETENS natur er handling.
KJÆRLIGHETEN ER BESKREVET SLIK:
Om jeg har all verdens visdom, men ikke har kjærlighet,
Om jeg mener å ha den sanne teologi og kjenner alle hemmeligheter,
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt.
Kjærligheten driver FRYKTEN ut.
Det er dette menigheten er kalt til å være og å gi til verden. Vi må ut av isolasjonen, surrete tradisjonell og forvirrende teologi og begynne å tenke veldig nytt.
Det finnes kun EN "KUR". Den heter KJÆRLIGHET.
Det er Skaperens natur. Kan ikke det vi gjør og mener måles opp mot KJÆRLIGHETEN, så er vi på galt spor.
Jeg skulle så inderlig gjerne håpe at vi erstatter teologi med ekte hengivenhet til KJÆRLIGHETENS prinsipper.
Da, og bare da, vil det bli enhet i Kristi legeme og mennesker vil SE JESUS.
Da er selv DØDEN en vinning for KJÆRLIGHETEN er universets prinsipp.
JA, det finnes en slik "KUR".
Du har sikkert reflektert over negative ting, som skjer både i eget liv, jobb, naboer, i menigheten, familie, nasjonen og verden.
Jeg har i alle fall reflektert over det fra tid til annen.
Vi mennesker har så lett for å bli opprømt. Det synes lettere å kritisere å finne feil enn å få fokus på de positive tingene.
Det er egentlig ikke grenser for hvor langt et menneske kan fornedre seg selv og andre. Iblant uttrykkes en grenseløs ondskap. Det skjer daglig overgrep mot andre både i Norge og verden ellers. Alt i fra massedrap til mord, mobbing, ekskludering og alt annet av ondskap.
Hvorfor er det slik?
Finnes det en "KUR"?
De fleste jeg vokste opp med i menighet er ikke lengre i en slik sammenheng.
Også foreldre generasjonen, når jeg var tenåring, er i stor grad borte fra menighetssammenheng. Jeg har også vært ute av menighetssammenheng i snart to år. Og jeg er blitt svært skeptisk til om jeg skal ta sjansen igjen.
Vil det samme skje om 20-30 år med de som er tenåringer og unge i menigheter i dag? Vil de også forlate menighetene?
Sannsynligheten for at det samme skjer igjen er dessverre overhengende stor. Hvorfor makter ikke menighetene å ivareta alle generasjoner?
Er det ikke på høy tid at man spør seg om HVORFOR det er slik?
Hvorfor er det ingen menigheter i Norge som klarer å bygge et levende bestående fellesskap for alle generasjoner?
Jeg har tatt opp dette i mange sammenhenger og med mange ledere, men det er tydelig nesten INGEN som er interessert i å ta denne dialogen.
Er det fordi man føler det ubehagelig?
Kan det være fordi at det forstyrrer den tradisjonelle kristne teologi og praksis?
Er det mulig at det er en alvorlig systemfeil i vår kristne teologi og tankegang?
Er det mulig at det i hele vår kristne tradisjon har feil fokus?
I Guds navn så har man fått seg til å gjøre de mest horrible ting. Etter Kristus og forsoningen har det dessverre ikke sett ut til at mye ble forandret. Eller?
Man "kristnet" Norge med sverdet og utallige kriger og overgrep er utført i "Guds navn". Joda, vi er heldigvis blitt litt mer humane nå.
Men er "sverdet" lagt ned eller har det bare tatt andre former?
Det har alltid funnets mange ideologier, som godkjenner og aksepterer undertrykkelse og endog avstraffelse av andeledes tenkende mennesker.
Til og med i Bibelen finnes det en lang rekke eksempler på at det er Gud, som angivelig skal ha stått bak krig, drap og overgrep av "vantro" etc.
Menneskets historie er uforandret.
Finnes det kanskje ikke en "KUR" allikevel ?
Jo, det finnes en "KUR" mot all onskap og overgrep.
Hva er så denne "KUREN" ?
Jeg tror at denne "KUREN" heter KJÆRLIGHET !!
Nærmere bestemt den KJÆRLIGHET som ble demonstrert gjennom Jesu LIV og forsoning.
KJÆRLIGHETEN som er gjennomsyret av omsorg for andre, respekt, gjenopprettelse, overbærenhet og som bringer NÅDE i stedenfor fordømmelse. Som tiilgir og bringer håp og nytt liv.
Jeg synes det er beskrivende hvordan Jesus viste omsorg og brakte legedom til folkemengden, mens han var svært alvorlig og irettesettende mot de religiøse lederne. De tok da også livet av han til slutt.
Har vår kristne teologi, tradisjon og lederskap "tatt livet av Jesus"?
Er vårt Gudsbilde fortsatt en Gud som dømmer og straffer eller er han KJÆRLIGHET ?
Bibelen er klar og uklar. Mye kan tolkes og vår tradisjonelle teologi stiller Gud i en dobbeltrolle fortsatt. Han dømmer, men er også kjærlig. Han kan være litt lunefull fordi vi ikke vet helt hvor grensene går. Han har gitt nåde, men du risikerer å havne i helvete selv om du tror på Jesu forsoning.
Bare TEST DEG SELV? Er det ikke slik vår tradisjonelle teologi er?
Liker jeg deg ikke så støter jeg deg bort. Er du anderledes eller har meninger som ikke stemmer med min teologi, så er du ikke velkommen. Fordi Bibelen sier sånn og sånn.
Jeg må si som Bjørn Eidsvåg i sangen "er du GUD med liten "g".
KJÆRLIGHETEN er selve Guds natur. Det er GUD med stor "G".
KJÆRLIGHET er ikke bare ORD, men det er mer enn noe annet HANDLING. Det er hva vi GJØR som uttrykker hvem vi ER.
Den eneste "KUREN" som kan forandre deg og meg, verden, våre menigheter, ja ALT er KJÆRLIGHETEN. KJÆRLIGHETENS natur er handling.
KJÆRLIGHETEN ER BESKREVET SLIK:
- da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
- om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
- men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
- ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
- men ikke har kjærlighet,
- da har jeg ingen ting vunnet.
- den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
- er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Det er dette menigheten er kalt til å være og å gi til verden. Vi må ut av isolasjonen, surrete tradisjonell og forvirrende teologi og begynne å tenke veldig nytt.
Det finnes kun EN "KUR". Den heter KJÆRLIGHET.
Det er Skaperens natur. Kan ikke det vi gjør og mener måles opp mot KJÆRLIGHETEN, så er vi på galt spor.
Jeg skulle så inderlig gjerne håpe at vi erstatter teologi med ekte hengivenhet til KJÆRLIGHETENS prinsipper.
Da, og bare da, vil det bli enhet i Kristi legeme og mennesker vil SE JESUS.
Da er selv DØDEN en vinning for KJÆRLIGHETEN er universets prinsipp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar