KJÆRLIGHETENS IDENTITET

Hva er din identitet ?

Hvorfor er vi det vi er ?

Det er selvsagt mange årsaker til dette, men i all hovedsak så er vi vel der vi er som et resultat av vårt liv, vår oppvekst, omgivelser og våre valg. Det har formet vår identitet - den vi er i dag. På godt og vondt.

Hvem er JEG i dag? Hva er MIN identitet? 

Det er faktisk et svært viktig spørsmål vi alle bør stille oss av og til. Som regel så snurrer livet vårt rundt og det er omsetendighetene som tar oss videre fra dag til dag.

Bevissthet om egen identitet gir ofte et positivt selvbilde, men som dessverre iblant kan gå over i rent hovmod. 

Mange kristne vil nok si at deres identitet er i Kristus. Men er det egentlig sant? Våger noen å påstå at de er så dedikert til Kristus alene at annen påvirkning ikke har innflytelse? Det er det nok ingen som kan påstå uten samtidig å gjøre seg til løgner. Klart vi påvirkes av vår oppvekst, erfaring og våre omgivelser. Det er ikke til å unngå.

Vi som mennesker har en tilbøylighet til det religiøse. En indre drivkraft til å finne ut av vårt opphav. Når man så mener å ha funnet "sitt opphav", så blir dette noe man dyrker. Iblant dyrkes ens tro til det ekstreme. Akkurat dette gjelder da heller ikke bare religion, men mennesker dyrker all slags interesser.

Nå er det ikke slik at vår identitet nødvendigvis er positiv. Iblant kan det skade både oss selv og våre medmennesker. Og det gjør det dessverre så alt for ofte. En identitet som skader medmennesker er vel neppe å anse som god?

Egentlig så er dette veldig morsomt. Eller mer tragikomisk å se hvordan vi som kristne påberoper oss å være troende og liker å tro at vi er etterfølgere av Kristus. Vi diskuterer lære opp av vegger og ned av vegger og alle forsøker å "vinne" frem med sitt syn. For det er jo den rette identitet. Den rette læren, mener man. 

Selv om det ikke hjelper med å gjøre Kristus synlig. Det blir ikke flere mennesker frelst, som får møte sin skaper. Vår "kristne identitet" har en tendens til å virke mot sin hensikt. 

Er det kanskje noe feil med vår identitet da?



Hele det kristne lederskapet burde gått i seg selv og stilt spørsmål ved sin praksis av sin tro. Hvilken identitet er det som skapes? 

Gud har ikke bruk for våre kirkesystemer, vår teologi og læresetninger. Mennesker har heller ikke bruk for dette.
 

Skaperens lengsel er fellesskap i ånden med alle mennesker. Hvor vi blir "befruktet" i vår ånd og vårt sinn av Hans aksept og kjærlighet. Slik at vår største pasjon blir det som er Skaperens pasjon. Å forkynne NÅDE, GJENOPPRETTELSE, FORMIDLE ÅNDENS NÆRVÆR og gjennom dette vil menneskers dras til Kristus og felleskap finner sin naturlige form. Dessverre er det svært få som lever i dette, fordi vi blir så opptatt av teologiske spissfindigheter og våre kirkesystemer. Der drukner vi kraften i evangeliet fordi vi ikke bygger livet vårt på vår personlige gudsrelasjon.


Når vi begynner å formidle åndens nærvær, som et resultat av vårt personlige liv med Skaperen, da får vi frukter i mennesker som også vil søke sin skaper. Da får vi troverdighet for da formidler vi livet og ikke teorier og kirkesystemer. 

Ånden i oss er en ypperlig guide i livet.

 Jeg har sett så mange, meg selv inkludert, levd i periode(r) i livet i denne dimensjon av attraktiv åndskraft.  Men alle har falt ut av det fordi kirkesystemer og teologiske/læremessige forventninger drukner det ekte livet.

 Her er - etter min mening vår største utfordring som kristne. Men hvem våger å være ærlig og modig nok til å ta konsekvensen av dette?
 Og nettopp derfor burde hele det kristne lederskapet gått i seg selv og stilt spørsmål ved sin praksis av sin tro. 

Vi har en identitetskrise i den kristne kirke.

Jeg har sett alle slags kristne som har fungert sterkt i kjærlighetsrelasjon i Kristus. Det har vært som "den første kjærlighet". Det var med å skapte glede, entusiasme og alltid nye mennesker som fikk oppleve at kjærlighetens Ånd traff dem. Ingen ting er mer fantastisk.

Så snart man var litt etablert så havnet man tilbake i eller inn i kirkesystemer og teologiske læresetninger. HVER gang har dette tatt livet av "den første kjærlighet".

Jeg tror menigheten i Norge trenger ny identitet. Finne tilbake til kjærlighetens identitet. Der er kraften og der er forløsningen. 

Alt som ikke er av kjærlighet er uansett verdiløst. (1. kor. 13). 

Så hvorfor fortsette å holde på med den tradisjon og de kirkesystemer vi har? Ikke gir det vekst i frukt som varer heller. Det slukner etter kort tid.

Våger vi å slippe vår "rettroenhet" og trygheten i våre etablerte "kirkesystemer", og ha fokus på og bygge en KJÆRLIGHETENS IDENTITET? 
Nærmere Guds natur kan vi ikke komme.