mandag 29. september 2014

VENNSKAP

VENNSKAP
En liten historie fra virkeligheten

En dag, når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.
Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca. ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.
Når jeg gav brillene til ham, sa jeg; De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!
Han så på meg og sa;
Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.
Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.
Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa; For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!
Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.
Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut.
Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.
I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa;
hallo tøffing, dette blir kjempebra!
Han så på meg med ett av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han.
Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest.... dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.
Jeg skal fortelle dere en historie.
Jeg så da på min venn med vantro når han stod der og fortalte historien om den første dagen vi møttes.
Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg og gav meg et lite smil.
Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige.

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.
Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.
Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.
Se etter det gode hos andre!

Du har nå to muligheter;
1) Fortell denne historien videre til andre, eller
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.
Som du kan se tok jeg valg nr 1.


Husk alltid;
VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!

Denne historien fant jeg på nettet en gang og synes den er verd å dele.

søndag 28. september 2014

KJÆRLIGHETENS IDENTITET

Hva er din identitet ?

Hvorfor er vi det vi er ?

Det er selvsagt mange årsaker til dette, men i all hovedsak så er vi vel der vi er som et resultat av vårt liv, vår oppvekst, omgivelser og våre valg. Det har formet vår identitet - den vi er i dag. På godt og vondt.

Hvem er JEG i dag? Hva er MIN identitet? 
Det er faktisk et svært viktig spørsmål vi alle bør stille oss av og til. Som regel så snurrer livet vårt rundt og det er omsetendighetene som tar oss videre fra dag til dag.
Bevissthet om egen identitet gir ofte et positivt selvbilde, men som dessverre iblant kan gå over i rent hovmod. 

Mange kristne vil nok si at deres identitet er i Kristus. Men er det egentlig sant? Våger noen å påstå at de er så dedikert til Kristus alene at annen påvirkning ikke har innflytelse? Det er det nok ingen som kan påstå uten samtidig å gjøre seg til løgner. Klart vi påvirkes av vår oppvekst, erfaring og våre omgivelser. Det er ikke til å unngå.

Vi som mennesker har en tilbøylighet til det religiøse. En indre drivkraft til å finne ut av vårt opphav. Når man så mener å ha funnet "sitt opphav", så blir dette noe man dyrker. Iblant dyrkes ens tro til det ekstreme. Akkurat dette gjelder da heller ikke bare religion, men mennesker dyrker all slags interesser.

Nå er det ikke slik at vår identitet nødvendigvis er positiv. Iblant kan det skade både oss selv og våre medmennesker. Og det gjør det dessverre så alt for ofte. En identitet som skader medmennesker er vel neppe å anse som god?

Egentlig så er dette veldig morsomt. Eller mer tragikomisk å se hvordan vi som kristne påberoper oss å være troende og liker å tro at vi er etterfølgere av Kristus. Vi diskuterer lære opp av vegger og ned av vegger og alle forsøker å "vinne" frem med sitt syn. For det er jo den rette identitet. Den rette læren, mener man. 
Selv om det ikke hjelper med å gjøre Kristus synlig. Det blir ikke flere mennesker frelst, som får møte sin skaper. Vår "kristne identitet" har en tendens til å virke mot sin hensikt. 
Er det kanskje noe feil med vår identitet da?



Hele det kristne lederskapet burde gått i seg selv og stilt spørsmål ved sin praksis av sin tro. Hvilken identitet er det som skapes? 
Gud har ikke bruk for våre kirkesystemer, vår teologi og læresetninger. Mennesker har heller ikke bruk for dette.
 
Skaperens lengsel er fellesskap i ånden med alle mennesker. Hvor vi blir "befruktet" i vår ånd og vårt sinn av Hans aksept og kjærlighet. Slik at vår største pasjon blir det som er Skaperens pasjon. Å forkynne NÅDE, GJENOPPRETTELSE, FORMIDLE ÅNDENS NÆRVÆR og gjennom dette vil menneskers dras til Kristus og felleskap finner sin naturlige form. Dessverre er det svært få som lever i dette, fordi vi blir så opptatt av teologiske spissfindigheter og våre kirkesystemer. Der drukner vi kraften i evangeliet fordi vi ikke bygger livet vårt på vår personlige gudsrelasjon.


Når vi begynner å formidle åndens nærvær, som et resultat av vårt personlige liv med Skaperen, da får vi frukter i mennesker som også vil søke sin skaper. Da får vi troverdighet for da formidler vi livet og ikke teorier og kirkesystemer. 
Ånden i oss er en ypperlig guide i livet.

 Jeg har sett så mange, meg selv inkludert, levd i periode(r) i livet i denne dimensjon av attraktiv åndskraft.  Men alle har falt ut av det fordi kirkesystemer og teologiske/læremessige forventninger drukner det ekte livet.

 Her er - etter min mening vår største utfordring som kristne. Men hvem våger å være ærlig og modig nok til å ta konsekvensen av dette?
 Og nettopp derfor burde hele det kristne lederskapet gått i seg selv og stilt spørsmål ved sin praksis av sin tro. 
Vi har en identitetskrise i den kristne kirke.

Jeg har sett alle slags kristne som har fungert sterkt i kjærlighetsrelasjon i Kristus. Det har vært som "den første kjærlighet". Det var med å skapte glede, entusiasme og alltid nye mennesker som fikk oppleve at kjærlighetens Ånd traff dem. Ingen ting er mer fantastisk.
Så snart man var litt etablert så havnet man tilbake i eller inn i kirkesystemer og teologiske læresetninger. HVER gang har dette tatt livet av "den første kjærlighet".
Jeg tror menigheten i Norge trenger ny identitet. Finne tilbake til kjærlighetens identitet. Der er kraften og der er forløsningen. 
Alt som ikke er av kjærlighet er uansett verdiløst. (1. kor. 13). 
Så hvorfor fortsette å holde på med den tradisjon og de kirkesystemer vi har? Ikke gir det vekst i frukt som varer heller. Det slukner etter kort tid.

Våger vi å slippe vår "rettroenhet" og trygheten i våre etablerte "kirkesystemer", og ha fokus på og bygge en KJÆRLIGHETENS IDENTITET? 
Nærmere Guds natur kan vi ikke komme.

onsdag 17. september 2014

TRUSLER OG BOIKOTT FRA KRISTENLEDERE

Jeg er klar over at de fleste ikke liker å snakke om dette. Kristenledere som skjuler seg bak sin teologi av "rettroenhet", posisjon og som utøver makt, kontroll og manipulasjon over andre mennesker. Vil vi virkelig ha det slik?

Det finnes en ukultur i enkelte frikirke kretser, som de aller fleste oppegående personer opplever som svært kritikkverdig. Om man ikke snart ser alvoret i dette, så er det så ødeleggende for Gudsbildet og Guds rike at man snart mister helt grepet i å kommunisere med "verden". Er det bare jeg som synes dette er alvorlig eller skal man fortsett å "stikke hodet i sanden" og avvise virkeligheten?

SAKEN

ÅPEN KIRKEGRUPPE for Homofile og Lesbiske (ÅK) i Oslo har nylig startet et nytt arrangement kalt Fredagskafè.
Den 10.10. skulle en profilert jazz artist spille på ÅK`s Fredagskafè. Denne artisten er mye brukt i frikirke kretser og er er en usedvanlig hyggelig og omgjengelig kar. Artisten synger og spiller både i kristne kretser, barer, profane konserter og til og med for Hells Angles. Artisten sier selv at han ønsker å være til glede og inspirasjon med god sang og musikk der han er velkommen. Åpen Kirkegruppe gledet seg til dette besøket.

Så kom det e-meil med avlysning. Han kunne ikke delta fordi han hadde mottat flere henvendelser og advarsler fra flere kristenledere. Det var altså slik at om han stilte opp på et arrangement i regi av Åpen Kirkegruppe så kunne det resultere i at han IKKE fikk komme tilbake til disse menighetene.
Det ble selvsagt et ultimatum og dilemma for artisten, som stort sett har sin inntekt fra forskjellige menigheter på sør- og Vestlandet. Han tok derfor ikke sjansen. Det kan man forstå.

Men det vi IKKE forstår er hvordan kristne ledere kan stille slike ultimatum. Det var altså ok med både puber og Hells Angles, men Åpen Kirkegruppe som er en gruppe med kristne og troende personer, blir for sterk kost fordi de er homofile og lesbiske.

Jeg tok kontakt med en av disse lederne på Facebook og lurte på om denne handlingen var å anse som en god kristen fremgangsmåte.
Svaret var som følger; "Det vil nok være vanskelig for deg, i din situasjon, å oppleve dette annerledes enn det du gjør. Jeg beklager ikke min kontakt med Artisten om dette, men jeg og de som er med meg står i et ansvar overfor mange mennesker.

Undertegnede gjorde det klart at hans egne 30 år i frikirkesammenheng hadde mer enn god nok innsikt til å forstå disse holdningene. Deretter forsøkte jeg så å få greie på hvilket ansvar denne lederen (og de som er med han) hadde påtatt seg ovenfor mange mennesker.
Dette ville vedkommende ikke svare på og forsøker å skyve det hele over på artisten.

Denne saken viser en maktarroganse og et kontrollsystem over mennesker som er mer enn betenkelig. Tror man ikke at mennesker selv er i stand til å vurdere hva de vil og ikke vil? Trenger de overformynderiet fra kontrollerende ledere, som har opphøyet seg selv til en slags overhyrde og talsperson på vegne av Gud?
Man går i praksis ut og gjør homofile til verstinger....... bare det å besøke dem med hyggelig sang og musikk er altså totalt uakseptabelt for ledere i enkelte frikirke kretser. Siden man ser på homofile og lesbiske som syndere og avvikere, så burde man vel nettopp derfor i større grad vært interessert i å vise kjærlighet, omsorg for å kanskje "omvende dem"? 


Det er jo ikke til å undre seg over at frihetssøkende mennesker ikke vil ha noe med menigheter styrt av slike ledere å gjøre. De har heller ingen appell i forholdet til kjærlighetsbudskapet, men fremstår som motsatsen til kjærlighet, respekt, menneskeverd osv.
De skaper et feilaktig Gudsbilde, frykt og et irkesystem av kontrollerende innadvendthet.

Skal vi fortsette å tie dette ihjel eller kalle en spade for en spade? Finnes det noe ærlighet og selvransakelse igjen blant de som mener seg å bære så "rettroende?".

Jeg har fått bekreftet fra flere SOS nødtelefoner og andre hjelpeapparat at de mottar betydelig med telefoner HVER uke fra kristne, som sliter med sin seksuelle legning. For mange er det så alvorlig og vanskelig at de har vurdert å ta sitt eget liv. Vi har også eksempler på at dette faktisk skjer.
Synes virkelig konservative kristne at det er greit å kjøre denne fordømmende og tøffe linjen ovenfor mennesker. Er det forenlig med et troverdig Gudsbilde? Hvem sa noe om å kaste den første steinen? Hvem sa noe om at alle bud og loven oppfylles i dette ene, "du skal elske din neste". Hvem sa noe om å velsigne og ikke forbanne". Hvem snakket ALDRI om homofili eller nedsettende om kjærlighet mellom samme kjønn?". 

Om kirken fortsetter å håndtere dette slik som nevnt over, så kommer den til å undergrave sin egen eksistens. Teologien lager et Gudsbilde ingen klarer å forholde seg til.



tirsdag 9. september 2014

ALKOHOLPOLITIKK I GRØFTEN

Alkoholpolitikk er et tema som stadig diskuteres høylytt.
Blant de som er restriktive så er det selvsagt alltid fokus på skadeomfanget i kjølvannet av alkoholbruk. 
Det blir en veldig ensidig vinkling. Alkohol i seg selv er da ikke problemet, men det er missbruket. Forøvrig som alt annet her i livet så kan alkohol også missbrukes. Jeg velger å tro at det er missbruket man vil til livs og det er det jo ikke vanskelig å være enig i. Missbruk fører aldri til noe positivt.

Nå skal jeg forsøke å si min mening om alkoholpolitikk, men først vil jeg dra frem en annen side.
For det første så hadde vi en topp i alkoholforbruk i 2008. Siden da har forbruket totalt sett sunket. Det er jo et positivt signal ? Drikkemønster har også endret seg. Det drikkes mer vin og mindre sterk drikk. Ekspertene sier at det tyder på det fakta at nordmenn reiser mer og trives med kosen slik drikke gir. Jeg tror på at det er realiteten.

Mange av disse KrF politikerne har aldri vært på en vinsmaking og aldri opplevd det lille eventyret som vin egentlig er.
Jeg har vært på vinsmaking flere ganger. En gang fikk vi smake på over 20 forskjellige viner. Det var en reise i smak man jammen skal lete lenge etter. Å høre historiene bak hver vinsort og smake disse var en flott opplevelse. 
Jeg var også en gang på vingård i Bainbridge Island og smakte rødvin. Jeg husker spesielt en som hadde en utrolig fin rund og frisk smak med det samme man drakk den. 15 sekunder etterpå kom en ennå mer fantastisk ettersmak. 

Jaja. Poenget er at vin og annen alkoholholdig drikk er både historie, kultur og fantastiske smaker til mat og kos, og slettes ikke bare negativt slik som enkelte fronter det til stadighet. 

Igjen så er det missbruket som skader. Og de aller fleste missbruker ikke alkohol, men kan kose seg med det til deilig mat og forskjellig lag. Dette må man ikke glemme når man diskuterer alkoholpolitikk.

Hvordan skal man så ta tak i missbruket ?
La meg si først at jeg er sterk motstander av offentlig overformynderi hvor man "skjærer alle over en kam". Det er elendig politikk og typisk sosialistisk og kristensosialistisk politikk.


  • Alkoholforbruket ned 8 prosent siden 2008.
  • Alkoholforbruket snart tilbake til 1980-nivå.
  • Alkoholforbruket opp 15 prosent de siste 25 år.
  • Les mer her: http://www.minervanett.no/nordmenn-drikker-mindre/

    Kristensosialistene synes at alkoholpolitikken skal bli ennå strengere og at alkohol bør bli vanskeligere å få tak i, dyrere og innskrenkede skjenketider. I hele tatt gjøre dette så komplisert og dyrt som mulig.
    Det er jo denne politikken som har vært kjørt i alle år og det funker jo overhode ikke i forhold til vold etc. På tross av letter tilgang, bl.a. pga. flere Vinmonopol, lettere å reise over grensene for taxfree, flere barer og serveringssteder med alkohol, så er FORBRUKET PÅ VEI NED!

    Prisene gjør at ungdommene sitter hjemme på forspiel til midnatt og drikker alkohol kjøpt på butikken eller polet. Da er de ofte rimelig snurrig FØR de går på byen. I alle fall mange. Så er man på bar og drikker og jages ut mellom 02.30-03.30. Det er soleklart at det lett blir bråk og knuffing i taxikøene da.
    Hvorfor stenge klokken 03.00 på natten da? Man kan vel ha åpent til ut på morrakvisten eller døgnåpent for den saks skyld? Da hadde vi sluppet lange taxikøer og fulle nattbusser i 3-4 tiden på natten, med full ungdom og andre. Dessutten så hadde natten blitt lengre og det ville garantert endret drikkemønsteret. Mindre fyll, men kanskje ikke mindre totalforbruk.
    Dessutten så burde alle utesteder ha kompetent personale, som sørger for at gjester ikke er unødvendig beruset. Da kan de avvises og er man i tvil så kan de vel blåse en alkotest for kontroll. Promille over et visst nivå medfører avvisning.
    Greie regler som vil gjøre at folk passer seg og moderer seg i utelivet. 

    Det som er verre enn utelivet er hjemmefylla som går ut over barn etc. Hva kan man egentlig gjøre med det? At noen mister kontrollen er ikke alkoholens skyld, men missbruket. Hva skaper så missbruket? Det kan være mange årsaker til det, men som oftest et resultat av personlige problemer eller problemer mellom ektefeller. Da blir alkoholen bare en flukt bort fra det VIRKELIGE problemet. Hva kan man så gjøre med det? Det nærliggende må da være å senke terskelen for å få hjelp. Synliggjøre de hjelpeapparat som finnes for mennesker med livskriser. Virkningen av dyrere alkohol og dårligere tilgjengelighet vil ha nærmest null virkning på dette. Her snakker man om holdninger. Ett hvert menneske med normale preferanser skjønner at missbruk og barn ikke hører sammen. 
    Å skylde på alkoholen blir for enkelt.

    Jeg er imot tvang med det eneste unntak at når mennesker er fare for andres og eget liv. Da må det offentlige ha mulighet til å gripe inn. Når man griper inn med tvang i en slik setting så er det fordi noen har mistet kontrollen. Mange vil da være takknemlig for å "tvangsbehandles". Selvsagt må det da være etablert hjelpeapparat, som faktisk KAN hjelpe. Kompetanse finnes i massevis.

    Så jeg mener altså at overformynderiet er bomskudd. Og så mener jeg at høye priser, struping av tilgjengelighet etc., ikke er løsningen. Dette handler om holdninger, frihet under ansvar og et fungerende forebyggende opplegg både i skole, på utesteder, gjennom helsesektor og i media og dernest reaksjonsmønster og rehabilitering som virker, enten den er offentlig eller privat.

    Det trengs holdningsendringer. Frihet under ansvar. Man klarer det i land over hele verden. Da burde nordmenn klare det også.