KRISTENT LEDERSKAP PÅ BLÅBÆRTUR??!

Uttrykket blåbærtur stammer vel fra en forståelse av at man "surrer rundt i det uvisse og tilfeldige". Det er liksom ikke noe system på bærplukkinga. Nå setter jeg fokus på lederne i kristen sammeheng fordi det ALLTID er lederne som må ta støyten når ting ikke funker. Det er lederen som "tar hatten sin og går". Vi har sett masse av det i kristen sammenheng også. Opprivende brudd og relasjoner som rives sønder.
Når menigheter som en gang var livskraftige og levende skrumper inn til nesten ingen ting og under 30% av de som tilhører frikirkemenigheter går regelmessig på samlingene, hva har da gått galt? Når menigheter står status quo i 10-20-40-60 år og IKKE har fremgang...... hva er galt da?
Når 10% færre av nasjonens befolkning tror på Gud i dag enn for 30 år siden....... hva er da galt? Hva gjør det kristne lederskapet med dette? Hvorfor gjør vi det samme år etter år etter år, UTEN å erkjenne at kristennorge er i en MEGET alvorlig situasjon. Når troende og brennende kristne forlater sine menighetssfellesskap. Hva er galt? De fleste forlater sitt fellesskap fordi de ikke blir sett eller er uenig med veivalg som ledelsen gjør.

Ting forandres. Samfunnet forandres. Folks måte å leve på forandres. Alt er i endring og mye av det går fortere og fortere. Henger de kristne lederne med? Eller har de parkert i tradisjonen og finner sin trygghet i innarbeidede systemer. Det "kristne systemet". Som i praksis taper terreng år for år. Er systemene våre blitt vår avgud? Som mennesker så har vi utrolig lett for å finne trygghet innenfor faste rammer. Menneskenaturen liker ofte faste rammer. Man blir utrygg og rastløs ved stadige forandringer.
Hva er galt når mennesker rundt oss ikke ser Jesus, men kristne fanatikere, mørkemenn og fosiler? Det er det de sier om oss. De snakker ikke om Jesus. De snakker om kristne ledere.
Vi som skulle være vitner om det glade budskapet om nytt liv, frelse, evig liv, Guds grenseløse kjærlighet, nåde og tilgivelse. Vi som har et budskap om en Fader og en sønn som elsker MENNESKET så høyt av det ikke kan forstås av vår hjerne, men det kan oppleves på innsiden når det nye livet kommer til.

12 november glemte jeg mors fødselsdag. Var invitert på lunsj den 13ende, men det gikk 10 minutter FØR jeg husket hennes dag og fars farsdag. Hvordan er det mulig? Jeg skammer meg dypt over dette, selv om jeg fikk rettet det opp. Jeg fortalte mor at jeg rett og slett hadde glemt det, men gav henne en varm klem og sa at jeg var veldig glad i henne. Jeg skammer meg fortsatt, men føler at det ble ordnet og vi hadde en deilig lunsj, som mor hadde laget til. Tenk å være så på "blåbærtur" og ikke se slike viktige ting i livet?? Usj.

Dette bildet kan overføres til mye av det som er lederskap i dag. Man er så opptatt av systemene at man ikke ser de viktige tingene i livet. Ikke ser enkeltindividet. Ikke ser gavene og det unike som ligger i den enkelte. Ikke har forståelse for hvordan man hjelper andre og lykkes og å blomstre.
Har vi feil FOKUS??
Er systemene blitt vår avgud??
Hva med å dele LITT MER kjærlighet til hverandre? Hva med å ta imot og gi LITT MER NÅDE til hverandre? Hva med å se enkeltpersoner LITT MER? Hva med rett å slett bli opptatt av Jesus og gi hverandre frihet til å VÆRE DET VI ER UTEN å kontrollere og styre hverandre innenfor systemet?
Gud satte GAVER i menigheten og ikke LEDERE og PASTORER som skal ha kontroll på at alt skjer innenfor SYSTEMET. Eller??
Der det er frihet for enkeltindividet der er det også masse kjærlighet og livsutfoldelse.
Dersom du er en leder og det du står i IKKE har fremgang. Kanskje du da burde vurdere å "ta din hatt å gå"? Kanskje du står i veien for Jesus?
Menigheten er ikke de som er innenfor de fire bedehusvegger, men det er de som er født på ny. Levende steiner, elsket av Gud, unike, med gaver og utrustninger som skal bygge HANS HUS.
Vi bør alle iblant stoppe opp å spørre oss selv; "hvor er jeg / vi på vei?". Er jeg på blåbærtur eller bryr jeg meg nok om Jesus til at han får befrukte meg med sitt liv slik at jeg kan bety en forskjell for mine medmennesker og brødre og søstre?
Det handler ikke om å gjøre, men om å VÆRE!