JULENS GLEDER, VERDENS SORGER OG RELIGION

Jammen er vi klar for JUL igjen.
De fleste i den vestlige verden benytter et betydelig antall timer i butikker disse siste dagene før julaften. Litt styr er det jo, men også litt koselig. Det er jo JULESTEMNING.
Julestemning er fint - for de fleste. Å være sammen med familie og venner er godt. Det er trygghet. Det trenger vi mennesker.
Det er også en tid hvor vi ofte er ekstra sårbar. Vi lengter etter de gode stundene, men for mange så blir det ikke alltid slik. Det er så mange ting som kan oppstå.

Derfor er det kanskje i julen ennå mer viktig å SE hverandre. I vårt sinn og i våre tanker mentalt bygge en tanke om "hvordan kan jeg glede noen, bety en forskjell, velsigne og oppmuntre noen"?

Siste ukes terror i Pakistan hvor 148 ble drept og 132 av dem var skolebarn og nyheten i dag om 8 barn funnet drept i et hjem i Australia, så må det berøre oss. Utøya kommer igjen frem i minnet.
Det er så ufattelig med hat og ondskap omkring i vår verden. Det er så vondt og så trist. Mitt i all julekos så trenger vi både å be og å være praktiske i å hjelpe. Hvordan kan jeg hjelpe?

Julen er i store deler av verden tiden for glede. Et gledesbudskap. En frelser er født. En konge. En som ble født inn i verden både som menneske og som Gud. Han hadde et stort budskap. Et budskap om kjærlighet, trygghet, respekt, sannhet, nåde og nytt liv. Det synes jeg er fantastisk.

Hvordan er det mulig at vi midt i denne store glede og dette store budskapet ser så mye nød?
Kjærlighetsbudskapet har ikke nådd frem. Mange mennesker er mer opptatt av sin religion. Av sin streben etter å tilfredsstille sin Gud. Og man praktiserer sin religiøsitet alt etter hvilken religion eller lære man har. Noen finner det tillatt i sin tolkning å myrde andre som ikke tror det samme. Andre finner det greit å snakke ille om andre, støte ut anderledes tenkende, andre som gjør noe man ikke liker eller som ser anderledes på ting. Og når dette er fundamentert på et læresett synes jeg det er skremmende. 
Det gjør Gud til en gud med liten g. 
Det bidrar til at "kjærligheten mister sin kraft".

Måtte denne juletiden - og all fremtid - ble en tid hvor kjærligheten, respekten for andre mennesker og for livet får vokse. Ethvert menneske er LIKE verdifullt.

Jeg ønsker deg en velsignet jul og et strålende 2015.

DEN FØRSTE KJÆRLIGHET

Jeg husker en sang som går slik i refrenget:

"Herre gi meg tilbake min første kjærlighet som jeg mottok da du ble min Herre og Frelser".

Er du en av dem som hadde en spesiell frelsesopplevelse? Kanskje du kan skrive litt om det til oppmuntring i kommentarfeltet under denne bloggen?

Jeg husker veldig godt min egen opplevelse av å bli frelst. En høstdag lå jeg hjemme på rommet en lørdag ettermiddag. Det var stille i huset og jeg bare slappet av.

Jeg hadde nylig blitt med å spille og synge i et gospelband på bedehuset på Brattholmen, På Sotra vest for Bergen. Det var moro. Og så var det så gode og flotte venner.

Plutselig så merker jeg at det kommer et nærvær inn i rommet. Det var både fredfullt og entusiasme i det nærværet på samme tid. Det opplevdes som en skikkelse som kom inn i rommet. Jeg så det ikke med mine fysiske øyne, men det var som jeg så det med mitt indre. Før jeg får tenkt noe mer over det så hører jeg en stemme som sier "Egil, nå må du velge hvilken vei u vil gå resten av ditt liv". Det var så underlig. det var ikke en stemme jeg fysisk hørte, men dette var også i mitt indre. Men den var så klar. Så tindrende klar. Jeg skjønte at det var Gud som kalte på meg og jeg bøyde mine knær ved sengen og ba; "Jesus, dersom du lever så vil jeg følge deg resten av mitt liv". 

Så var det over. Jeg kjente ikke noe spesielt etterpå, men det var en veldig fin opplevelse. 

Utenom gospelgruppen var jeg sammen med kamerater som ikke hadde noen kristen bakgrunn. Vi pleide alltid å treffes til avtalt tidspunkt på skolen i nabolaget. Det gjorde vi også denne lørdagskvelden. Vi var ikke før kommet sammen før en plutselig spør; "Egil er du blitt en kristen nå". Jeg ble litt fortumlet, det kom så brått og hvorfor akkurat nå?

Da bare datt det ut av meg; "JA". 

Da skjedde det andre merkelige denne dagen. Jeg klarer best å beskrive det som at i det øyeblikket jeg hadde sagt "JA", så var det som om det sa "klikk" i mitt indre. Da visste jeg at noe hadde skjedd, men ikke hva.

I dagene og ukene så fulgte så var det en drivkraft på innsiden som lengtet etter relasjon med sin Skaper. Det var kommet noe nytt. Det var et sug, en begeistring, en lengsel og en slags beruselse. Karsten, som var leder av gospelbandet var et forbilde for meg. Han hadde en entusiasme, hengivenhet og frihet som jeg aldri hadde opplevd. jeg ble med i et husfellesskap, som Karsten og kona ledet. Vi hadde også bønnenetter og dro på samlinger rundt omkring. Det var "Jesus om morran, Jesus om kvelden". Vi bare elsket å komme sammen for å synge, be sammen, oppmuntre hverandre og kjenne at Guds nærvær var der med oss. Det var den første kjærlighet. Det var ingen læresetninger, krav og bud, men bare herlig og oppbyggelig vennskap fra dag til dag. 

DEN FØRSTE KJÆRLIGHET. Herlig.

Dessverre så skulle det ikke vare. Vår brann, iver og entusiasme var ikke like populær hos alle så det endte med at vi ble tvunget til å forlate bedehuset. Da ble det også til at det vi hadde hatt sammen tok slutt. Gospelgruppen ble nedlagt og fellesskapet ble ikke det samme mellom oss.

Etter dette havnet jeg i en pinsemenighet hvor vi på mange måter hadde en fin tid, men den "eldre generasjonen" hadde veldig vanskelig for å takle alle de nye ungdommene som kom og det ble mye kontroll og styring. Da går det også utforbakke og man ødelegger positive spirer.

I 1986 så kom jeg og familien min inn i Bergen Kristne Senter (BKS). Det var en ny menighet. Det var masse sang og musikk, glede, frisk forkynnelse og masse fellesskap. Som i alle nye menigheter i vekst kom det mange ungdommer. Noen fra svært tøffe bakgrunner og andre fra gode familieforhold. Det var et nærvær der- veldig ofte. Mennesker mottok frihet og legedom for indre sår. Men det var også mye kontroll her. Man kunne tillate seg å være svært tøff mot enkelte mennesker. Men det var også mye kjærlighet.

I en slik ny menighet så er det mye entusiasme og det opplevde vi. Min kone og jeg ble ungdomsledere og fikk gleden av å ha utrolig mye morro og sterke stunder med ungdommen. Stadig kom det nye innom. Vi brukte mye tid til lovsang, lovsang, lovsang og lovsang. Mye fellesskap og vennskap. Vi opplevde en glede og entusiasme, ungdommer som var helt ukjent med menighet kom inn og ble kraftig berørt av det nærværet som ofte var iblant oss. Den første kjærlighet. Den forandre mennesker. Den forandret oss.

Dessverre så er det slik at mennesker alltid etablerer sine systemer og rammer for menigheten. Så da er det alltid noen som faller utenfor og da er det alltid støy som tar bort fokus fra det enkle fellesskapet, lovsangen, tilbedelsen og hengivenheten. Det er til å gråte av når man tenker på det. Jeg har sett ALT for mange mennesker komme å gå. Alt for mange gikk fordi de opplevde støy, overgrep, kontroll osv.

I 1999 gikk hele BKS (med noen få unntak) inn i Levende Ord i Bergen. Det ble jo heller ingen opptur for de fleste, men man ble passivisert til kirkebenken. Joda, her var masse fine møter, men det ble systemene osv. som styrte her også. Da ender man "i veggen".

Jeg var med i en lovsangsgruppe i en periode og innad i denne hadde vi noe av den fine, fine atmosfære, som preger et fellesskap i "Den første kjærlighet". 

De fleste kjenner til historien hvor menigheten kolapset i 2005. Årene etter medførte mye usikkerhet, posisjonering osv. Det var ikke moro. Og det gav i alle fall ikke grobunn for "den første kjærlighet".

I dette tomrommet var det i 2010 noen som tok initiativet til en mannsgruppe. Ryktet begynte å spre seg om at her opplevde man et fellesskap og nærvær som var spesielt. Jeg ble invitert med der. Og det var fantastisk. Det var menn i og utenfor etablerte menigheter som kom sammen til felleskap, lovsang, bønn og for å dele hjertet med hverandre. DER VAR DET IGJEN. Denne duften og opplevelsen av ekte hengivenhet til Jesus. Den første kjærlighet. Det var så deeeeeilig befriende.

Men også her begynte man å lete etter systemer. 

De fleste som gikk i dette felleskapet hadde gått igjennom diverse mislykkede menighetssystemer og ville ikke inn i noe nytt. Så der endte dette også.

Hva er det med oss troende? Hvorfor klarer vi ikke å forholde oss til det enkle felleskapet og til fokus på HAM. På vennskap, tilbedelse og ærlig dele hjertene med hverandre?

Vi er skapt 

AV kjærlighet, 

TIL et liv i kjærlighet. 

DEN FØRSTE KJÆRLIGHET !

VENNSKAP

VENNSKAP

En liten historie fra virkeligheten

En dag, når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.
Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca. ett par meter i fra ham.
Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.

Når jeg gav brillene til ham, sa jeg; De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!
Han så på meg og sa;
Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.
Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.
Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.
Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa; For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!
Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.
Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut.
Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.
I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa;
hallo tøffing, dette blir kjempebra!
Han så på meg med ett av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han.
Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest.... dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.
Jeg skal fortelle dere en historie.
Jeg så da på min venn med vantro når han stod der og fortalte historien om den første dagen vi møttes.
Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg og gav meg et lite smil.
Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige.

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.
Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.
Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.
Se etter det gode hos andre!

Du har nå to muligheter;
1) Fortell denne historien videre til andre, eller
2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.
Som du kan se tok jeg valg nr 1.

Husk alltid;
VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!

Denne historien fant jeg på nettet en gang og synes den er verd å dele.

KJÆRLIGHETENS IDENTITET

Hva er din identitet ?

Hvorfor er vi det vi er ?

Det er selvsagt mange årsaker til dette, men i all hovedsak så er vi vel der vi er som et resultat av vårt liv, vår oppvekst, omgivelser og våre valg. Det har formet vår identitet - den vi er i dag. På godt og vondt.

Hvem er JEG i dag? Hva er MIN identitet? 

Det er faktisk et svært viktig spørsmål vi alle bør stille oss av og til. Som regel så snurrer livet vårt rundt og det er omsetendighetene som tar oss videre fra dag til dag.

Bevissthet om egen identitet gir ofte et positivt selvbilde, men som dessverre iblant kan gå over i rent hovmod. 

Mange kristne vil nok si at deres identitet er i Kristus. Men er det egentlig sant? Våger noen å påstå at de er så dedikert til Kristus alene at annen påvirkning ikke har innflytelse? Det er det nok ingen som kan påstå uten samtidig å gjøre seg til løgner. Klart vi påvirkes av vår oppvekst, erfaring og våre omgivelser. Det er ikke til å unngå.

Vi som mennesker har en tilbøylighet til det religiøse. En indre drivkraft til å finne ut av vårt opphav. Når man så mener å ha funnet "sitt opphav", så blir dette noe man dyrker. Iblant dyrkes ens tro til det ekstreme. Akkurat dette gjelder da heller ikke bare religion, men mennesker dyrker all slags interesser.

Nå er det ikke slik at vår identitet nødvendigvis er positiv. Iblant kan det skade både oss selv og våre medmennesker. Og det gjør det dessverre så alt for ofte. En identitet som skader medmennesker er vel neppe å anse som god?

Egentlig så er dette veldig morsomt. Eller mer tragikomisk å se hvordan vi som kristne påberoper oss å være troende og liker å tro at vi er etterfølgere av Kristus. Vi diskuterer lære opp av vegger og ned av vegger og alle forsøker å "vinne" frem med sitt syn. For det er jo den rette identitet. Den rette læren, mener man. 

Selv om det ikke hjelper med å gjøre Kristus synlig. Det blir ikke flere mennesker frelst, som får møte sin skaper. Vår "kristne identitet" har en tendens til å virke mot sin hensikt. 

Er det kanskje noe feil med vår identitet da?



Hele det kristne lederskapet burde gått i seg selv og stilt spørsmål ved sin praksis av sin tro. Hvilken identitet er det som skapes? 

Gud har ikke bruk for våre kirkesystemer, vår teologi og læresetninger. Mennesker har heller ikke bruk for dette.
 

Skaperens lengsel er fellesskap i ånden med alle mennesker. Hvor vi blir "befruktet" i vår ånd og vårt sinn av Hans aksept og kjærlighet. Slik at vår største pasjon blir det som er Skaperens pasjon. Å forkynne NÅDE, GJENOPPRETTELSE, FORMIDLE ÅNDENS NÆRVÆR og gjennom dette vil menneskers dras til Kristus og felleskap finner sin naturlige form. Dessverre er det svært få som lever i dette, fordi vi blir så opptatt av teologiske spissfindigheter og våre kirkesystemer. Der drukner vi kraften i evangeliet fordi vi ikke bygger livet vårt på vår personlige gudsrelasjon.


Når vi begynner å formidle åndens nærvær, som et resultat av vårt personlige liv med Skaperen, da får vi frukter i mennesker som også vil søke sin skaper. Da får vi troverdighet for da formidler vi livet og ikke teorier og kirkesystemer. 

Ånden i oss er en ypperlig guide i livet.

 Jeg har sett så mange, meg selv inkludert, levd i periode(r) i livet i denne dimensjon av attraktiv åndskraft.  Men alle har falt ut av det fordi kirkesystemer og teologiske/læremessige forventninger drukner det ekte livet.

 Her er - etter min mening vår største utfordring som kristne. Men hvem våger å være ærlig og modig nok til å ta konsekvensen av dette?
 Og nettopp derfor burde hele det kristne lederskapet gått i seg selv og stilt spørsmål ved sin praksis av sin tro. 

Vi har en identitetskrise i den kristne kirke.

Jeg har sett alle slags kristne som har fungert sterkt i kjærlighetsrelasjon i Kristus. Det har vært som "den første kjærlighet". Det var med å skapte glede, entusiasme og alltid nye mennesker som fikk oppleve at kjærlighetens Ånd traff dem. Ingen ting er mer fantastisk.

Så snart man var litt etablert så havnet man tilbake i eller inn i kirkesystemer og teologiske læresetninger. HVER gang har dette tatt livet av "den første kjærlighet".

Jeg tror menigheten i Norge trenger ny identitet. Finne tilbake til kjærlighetens identitet. Der er kraften og der er forløsningen. 

Alt som ikke er av kjærlighet er uansett verdiløst. (1. kor. 13). 

Så hvorfor fortsette å holde på med den tradisjon og de kirkesystemer vi har? Ikke gir det vekst i frukt som varer heller. Det slukner etter kort tid.

Våger vi å slippe vår "rettroenhet" og trygheten i våre etablerte "kirkesystemer", og ha fokus på og bygge en KJÆRLIGHETENS IDENTITET? 
Nærmere Guds natur kan vi ikke komme.

TRUSLER OG BOIKOTT FRA KRISTENLEDERE

Jeg er klar over at de fleste ikke liker å snakke om dette. Kristenledere som skjuler seg bak sin teologi av "rettroenhet", posisjon og som utøver makt, kontroll og manipulasjon over andre mennesker. Vil vi virkelig ha det slik?

Det finnes en ukultur i enkelte frikirke kretser, som de aller fleste oppegående personer opplever som svært kritikkverdig. Om man ikke snart ser alvoret i dette, så er det så ødeleggende for Gudsbildet og Guds rike at man snart mister helt grepet i å kommunisere med "verden". Er det bare jeg som synes dette er alvorlig eller skal man fortsett å "stikke hodet i sanden" og avvise virkeligheten?

SAKEN

ÅPEN KIRKEGRUPPE for Homofile og Lesbiske (ÅK) i Oslo har nylig startet et nytt arrangement kalt Fredagskafè.

Den 10.10. skulle en profilert jazz artist spille på ÅK`s Fredagskafè. Denne artisten er mye brukt i frikirke kretser og er er en usedvanlig hyggelig og omgjengelig kar. Artisten synger og spiller både i kristne kretser, barer, profane konserter og til og med for Hells Angles. Artisten sier selv at han ønsker å være til glede og inspirasjon med god sang og musikk der han er velkommen. Åpen Kirkegruppe gledet seg til dette besøket.

Så kom det e-meil med avlysning. Han kunne ikke delta fordi han hadde mottat flere henvendelser og advarsler fra flere kristenledere. Det var altså slik at om han stilte opp på et arrangement i regi av Åpen Kirkegruppe så kunne det resultere i at han IKKE fikk komme tilbake til disse menighetene.

Det ble selvsagt et ultimatum og dilemma for artisten, som stort sett har sin inntekt fra forskjellige menigheter på sør- og Vestlandet. Han tok derfor ikke sjansen. Det kan man forstå.

Men det vi IKKE forstår er hvordan kristne ledere kan stille slike ultimatum. Det var altså ok med både puber og Hells Angles, men Åpen Kirkegruppe som er en gruppe med kristne og troende personer, blir for sterk kost fordi de er homofile og lesbiske.

Jeg tok kontakt med en av disse lederne på Facebook og lurte på om denne handlingen var å anse som en god kristen fremgangsmåte.

Svaret var som følger; "Det vil nok være vanskelig for deg, i din situasjon, å oppleve dette annerledes enn det du gjør. Jeg beklager ikke min kontakt med Artisten om dette, men jeg og de som er med meg står i et ansvar overfor mange mennesker.

Undertegnede gjorde det klart at hans egne 30 år i frikirkesammenheng hadde mer enn god nok innsikt til å forstå disse holdningene. Deretter forsøkte jeg så å få greie på hvilket ansvar denne lederen (og de som er med han) hadde påtatt seg ovenfor mange mennesker.

Dette ville vedkommende ikke svare på og forsøker å skyve det hele over på artisten.

Denne saken viser en maktarroganse og et kontrollsystem over mennesker som er mer enn betenkelig. Tror man ikke at mennesker selv er i stand til å vurdere hva de vil og ikke vil? Trenger de overformynderiet fra kontrollerende ledere, som har opphøyet seg selv til en slags overhyrde og talsperson på vegne av Gud?

Man går i praksis ut og gjør homofile til verstinger....... bare det å besøke dem med hyggelig sang og musikk er altså totalt uakseptabelt for ledere i enkelte frikirke kretser. Siden man ser på homofile og lesbiske som syndere og avvikere, så burde man vel nettopp derfor i større grad vært interessert i å vise kjærlighet, omsorg for å kanskje "omvende dem"? 

Det er jo ikke til å undre seg over at frihetssøkende mennesker ikke vil ha noe med menigheter styrt av slike ledere å gjøre. De har heller ingen appell i forholdet til kjærlighetsbudskapet, men fremstår som motsatsen til kjærlighet, respekt, menneskeverd osv.

De skaper et feilaktig Gudsbilde, frykt og et irkesystem av kontrollerende innadvendthet.

Skal vi fortsette å tie dette ihjel eller kalle en spade for en spade? Finnes det noe ærlighet og selvransakelse igjen blant de som mener seg å bære så "rettroende?".

Jeg har fått bekreftet fra flere SOS nødtelefoner og andre hjelpeapparat at de mottar betydelig med telefoner HVER uke fra kristne, som sliter med sin seksuelle legning. For mange er det så alvorlig og vanskelig at de har vurdert å ta sitt eget liv. Vi har også eksempler på at dette faktisk skjer.
Synes virkelig konservative kristne at det er greit å kjøre denne fordømmende og tøffe linjen ovenfor mennesker. Er det forenlig med et troverdig Gudsbilde? Hvem sa noe om å kaste den første steinen? Hvem sa noe om at alle bud og loven oppfylles i dette ene, "du skal elske din neste". Hvem sa noe om å velsigne og ikke forbanne". Hvem snakket ALDRI om homofili eller nedsettende om kjærlighet mellom samme kjønn?". 

Om kirken fortsetter å håndtere dette slik som nevnt over, så kommer den til å undergrave sin egen eksistens. Teologien lager et Gudsbilde ingen klarer å forholde seg til.

ALKOHOLPOLITIKK I GRØFTEN

Alkoholpolitikk er et tema som stadig diskuteres høylytt.
Blant de som er restriktive så er det selvsagt alltid fokus på skadeomfanget i kjølvannet av alkoholbruk. 
Det blir en veldig ensidig vinkling. Alkohol i seg selv er da ikke problemet, men det er missbruket. Forøvrig som alt annet her i livet så kan alkohol også missbrukes. Jeg velger å tro at det er missbruket man vil til livs og det er det jo ikke vanskelig å være enig i. Missbruk fører aldri til noe positivt.

Nå skal jeg forsøke å si min mening om alkoholpolitikk, men først vil jeg dra frem en annen side.
For det første så hadde vi en topp i alkoholforbruk i 2008. Siden da har forbruket totalt sett sunket. Det er jo et positivt signal ? Drikkemønster har også endret seg. Det drikkes mer vin og mindre sterk drikk. Ekspertene sier at det tyder på det fakta at nordmenn reiser mer og trives med kosen slik drikke gir. Jeg tror på at det er realiteten.

Mange av disse KrF politikerne har aldri vært på en vinsmaking og aldri opplevd det lille eventyret som vin egentlig er.
Jeg har vært på vinsmaking flere ganger. En gang fikk vi smake på over 20 forskjellige viner. Det var en reise i smak man jammen skal lete lenge etter. Å høre historiene bak hver vinsort og smake disse var en flott opplevelse. 
Jeg var også en gang på vingård i Bainbridge Island og smakte rødvin. Jeg husker spesielt en som hadde en utrolig fin rund og frisk smak med det samme man drakk den. 15 sekunder etterpå kom en ennå mer fantastisk ettersmak. 

Jaja. Poenget er at vin og annen alkoholholdig drikk er både historie, kultur og fantastiske smaker til mat og kos, og slettes ikke bare negativt slik som enkelte fronter det til stadighet. 

Igjen så er det missbruket som skader. Og de aller fleste missbruker ikke alkohol, men kan kose seg med det til deilig mat og forskjellig lag. Dette må man ikke glemme når man diskuterer alkoholpolitikk.

Hvordan skal man så ta tak i missbruket ?
La meg si først at jeg er sterk motstander av offentlig overformynderi hvor man "skjærer alle over en kam". Det er elendig politikk og typisk sosialistisk og kristensosialistisk politikk.

Alkoholforbruket ned 8 prosent siden 2008.

Alkoholforbruket snart tilbake til 1980-nivå.

Alkoholforbruket opp 15 prosent de siste 25 år.

Les mer her: http://www.minervanett.no/nordmenn-drikker-mindre/

Kristensosialistene synes at alkoholpolitikken skal bli ennå strengere og at alkohol bør bli vanskeligere å få tak i, dyrere og innskrenkede skjenketider. I hele tatt gjøre dette så komplisert og dyrt som mulig.
Det er jo denne politikken som har vært kjørt i alle år og det funker jo overhode ikke i forhold til vold etc. På tross av letter tilgang, bl.a. pga. flere Vinmonopol, lettere å reise over grensene for taxfree, flere barer og serveringssteder med alkohol, så er FORBRUKET PÅ VEI NED!

Prisene gjør at ungdommene sitter hjemme på forspiel til midnatt og drikker alkohol kjøpt på butikken eller polet. Da er de ofte rimelig snurrig FØR de går på byen. I alle fall mange. Så er man på bar og drikker og jages ut mellom 02.30-03.30. Det er soleklart at det lett blir bråk og knuffing i taxikøene da.
Hvorfor stenge klokken 03.00 på natten da? Man kan vel ha åpent til ut på morrakvisten eller døgnåpent for den saks skyld? Da hadde vi sluppet lange taxikøer og fulle nattbusser i 3-4 tiden på natten, med full ungdom og andre. Dessutten så hadde natten blitt lengre og det ville garantert endret drikkemønsteret. Mindre fyll, men kanskje ikke mindre totalforbruk.
Dessutten så burde alle utesteder ha kompetent personale, som sørger for at gjester ikke er unødvendig beruset. Da kan de avvises og er man i tvil så kan de vel blåse en alkotest for kontroll. Promille over et visst nivå medfører avvisning.
Greie regler som vil gjøre at folk passer seg og moderer seg i utelivet. 

Det som er verre enn utelivet er hjemmefylla som går ut over barn etc. Hva kan man egentlig gjøre med det? At noen mister kontrollen er ikke alkoholens skyld, men missbruket. Hva skaper så missbruket? Det kan være mange årsaker til det, men som oftest et resultat av personlige problemer eller problemer mellom ektefeller. Da blir alkoholen bare en flukt bort fra det VIRKELIGE problemet. Hva kan man så gjøre med det? Det nærliggende må da være å senke terskelen for å få hjelp. Synliggjøre de hjelpeapparat som finnes for mennesker med livskriser. Virkningen av dyrere alkohol og dårligere tilgjengelighet vil ha nærmest null virkning på dette. Her snakker man om holdninger. Ett hvert menneske med normale preferanser skjønner at missbruk og barn ikke hører sammen. 
Å skylde på alkoholen blir for enkelt.

Jeg er imot tvang med det eneste unntak at når mennesker er fare for andres og eget liv. Da må det offentlige ha mulighet til å gripe inn. Når man griper inn med tvang i en slik setting så er det fordi noen har mistet kontrollen. Mange vil da være takknemlig for å "tvangsbehandles". Selvsagt må det da være etablert hjelpeapparat, som faktisk KAN hjelpe. Kompetanse finnes i massevis.

Så jeg mener altså at overformynderiet er bomskudd. Og så mener jeg at høye priser, struping av tilgjengelighet etc., ikke er løsningen. Dette handler om holdninger, frihet under ansvar og et fungerende forebyggende opplegg både i skole, på utesteder, gjennom helsesektor og i media og dernest reaksjonsmønster og rehabilitering som virker, enten den er offentlig eller privat.

Det trengs holdningsendringer. Frihet under ansvar. Man klarer det i land over hele verden. Da burde nordmenn klare det også.

TIGGING MÅ FORBYS

Det er sikkert kjent for de fleste at FrP er FOR et totalforbud mot organisert tigging.
Det har undret oss stort at den politiske siden, som kjemper for stadig større midler til bistand og hevder seg å være forkjempere for menneskeverd, samtidig kan få seg til å marsjere i protesttog under fanen "Stopp FORBUD mot tigging".

En side som er svært lite fremme i media er tigging kontra menneskeverd. Når de som er FOR tigging promoterer dette i media, så er det i hovedsak for å å fortelle omverden hvor forferdelig dårlig menneskesyn de har som er IMOT tigging.
Det er da vi lurer på om tigging har noe som helst med MENNESKEVERD å gjøre.
Er det menneskeverd å fornedres til å sitte på gaten å be om penger?
Er det menneskeverd å fornedres til å FORBLI fattig?
Er det menneskeverd å akseptere at disse menneskene skal missbrukes, som en del av et kriminelt nettverk, styrt av ligaer og overhoder i familieimperier.
Er dette menneskeverd?
Et utall av andre kriminelle handlinger ligger i kjølvannet av dette.
FrP har til hensikt å jobbe for menneskeverdet og at alle skal ha rett og mulighet til et godt liv og fremtid. Derfor må tigging FOBYS og så må alle parter være villig til å se på løsninger, som kan gi dette folkeslaget (romfolket) menneskeverd. Flere hundre års historie som "fattige", tyver, kriminelle osv. er ikke lett å snu, men tigging løser ingen ting. Det er ren strutsepolitikk, dumsnillhet og fraværende av respekt for menneskeverd å godta tigging.
Vi mener også at humanitær hjelp for tiggerne IKKE skal skje i Norge, men i deres hjemland. I både eksisterende bistandsbudsjetter og i budsjetter til humanitære organisasjoner etc. finnes det midler, hvor man kan starte et arbeide for å gi tiggerne fra utlandet en mulighet for en ny fremtid i sitt hjemland. Det er HVORDAN man kan forandre organisert kriminalitet til å bli ærlig arbeid for eget livsopphold, som bør være diskusjonstema. Men spørsmålet vi stiller oss da er om de egentlig er villig til å ta imot skole, utdannelse, utvikle arbeidsplasser for seg selv og forandre livsstil?

Å akseptere tigging løser ikke noe for noen. Det er degradering av menneskeverdet og direkte forkastelig å opprettholde.

Styret i Alna FrP

FRYKTEN FOR FORANDRING - SKRIFTENS SNARE

Jeg har gjort noen spennende observasjoner i gjennom arbeidet med boken min "Kjærlighetens Reformasjon".
Å reformere noe eller å endre på bestående tankesett, holdninger og praksis er alltid en utfordring. Da får man alt i fra dem som heier på deg til dem som vil ha minst mulig med deg å gjøre. Helst ingen ting. Jeg kan vel sikkert være glad for at jeg lever i 2014, så slipper jeg det som værre er. Nå er vi tross alt mer opplyst og også humane i denne delen av verden enn for noen år tilbake.

Det jeg også har oppdaget er at når man møter på noe som rokker ved det bestående tankesettet, så har "gode og trofaste" kristne veldig lett for å bare avvise slike utfordringer. Det gjøres enten ved å neglisjere eller ved forsvar via bibelsteder. Naturlige menneskelige reaksjoner, men lite konstruktive.
Når man gjennom mange år har innarbeidet en praksis og en tro er det vanskelig å forandre på dette. Det som imidlertid gjør dette veldig komplisert er at de som går i forsvarsposisjon bruker bibelen som forsvar og selv så kaller de seg bibeltro og hevder at bibelen er ufeilbarlig.
Da bedrar man seg selv.
Hvorfor det?
Det er egentlig mange grunner til det. Det at man nekter å ta hensyn til at ikke en eneste bok i vår norske bibel kommer fra originalskrift, men er kopier og overleveringer er en årsak.
En annen årska er at bibelen ikke er skrevet av Gud, (slik de 10 bud er beskrevet), men det er viderefortalt og nedskrevet av mennesker.

Dødehavsrullene tas bl.a. til inntekt som en bekreftelse av andre tidligere skrifter man har funnet. Skriftene i Dødehavsrullene har opphav i en gruppe som omtalte seg selv som «Samfunnet» (hebraisk: Jachad) og som også er kjent som esenerne; dette var en gruppe gammeltroende som ca. 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerkongene og den teologiske skolen som de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme dels begrunnet med ulike normer for rituell renhet, og og dels med ulike festkalendre. Samfunnets aktive periode er sammenfallende med dødehavsrullenes produksjonsår: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr.

Samfunnets første leder var en prest som ble titulert som «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med sin motpol «Den onde prest». Det er flere teorier om hvilken historisk person denne onde presten skal være en metafor for.

Samfunnet skal ha hatt en sterk endetidsbevissthet, og skal ha levd i klosterlignende arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi.

Dette er et typisk eksempel på hvordan mennesker med sin bakgrun, forståelse og teologi former en lære. Og det er dette som er vår bibelske arv.

Jeg tror at bibelen er innblest av Gud, men jeg tror ikke at den er "Guds fullkomne og ufeilbarlige ord". Det er få deler av bibelen, som faktisk gjengir at "Gud sa / har sagt / talte", som direkte avskrift. Det meste av bibelen fremstår som en historiebok hvor man, sikkert etter beste evne og gode hensikter, forsøker å gi det guddommelige et riktig bilde.

Det at konservative kristne gir bibelen en "overguddommelig" posisjon, som den absolutte autoritet har mange snarer i seg.

Foruten skriftenens variable kvalitet og sterke påvirkning av menneskelige faktorer, så er det da også i dag en håndtering av skriftene, som langt i fra er "bibeltro". Vi står i vår kristne arv fortsatt i en tolkningstradisjon. Den gir seg da utslag i at noen hevder å ha "sannheten". De hevder det sågar så sterkt at de som ikke tror det samme som dem er vranglærere, forført av djevelen, skyldig evig helvete.

Jeg leste forresten i dag en artikkel i Dagen hvor Ulf Ekman skal ha fortalt om sin konvertering til katolisismen. I leserinnleggene ser man at Ulf Ekman får slike beskrivelser. En forfører, vranglærer, villedet av djevelen osv.

Ikke bare forbanner man og taler ille om en bror, men man viser at kjærligheten er til læren og ikke til mennesker Gud har skapt. Man bruker læren som et påskudd til å fordømme, kontrollere, manipulere og spre hat og negative holdninger til andre mennesker. Når ble det "bibelsk" da ??

Kjærlighetens reformasjon betyr at det grunnleggende i Guds natur er kjærlighet og dessutten grunnlaget for den frihet og frie vilje man har. "Læren" har gjennom alle generasjoner skapt død, splittelser, avstand, utestengelser, forkastelse, frykt, utrygghet og alt annet som er vondt og negativt. 

Jeg ber till Gud; "Når skal din kjærlighet gripe våre hjärter fra innsiden, så vår trofasthet blir til deg og din natur og ikke til menneskelagde læresetninger. Når skal vi kristne komme til enhet så verden forstår at du er Gud?".

All krangling og harde ord om læren bringer sjelden noe positivt.

Men hvorfor er man så redd for forandring da?

Jo, som jeg har skrevet over så har man et skriftsyn at bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Det resulterer i en frykt for alt som truer forståelsen av den teologiske tradisjon. Denne frykten er et resultat av at man ikke ønsker og iblant ikke våger, å tenke anderledes fordi man da mener at man går imot Gud. Noen ganger også frykten for å gå imot sine ledere og konsekvensen av det. Å stille spørsmål er sjelden godtatt. Det er farlig. Man har gjort sin tolkning av skriften til sin Gud.

Vi trenger forandring. Ikke for å tillpassa oss verden, men for å få rett fokus. Ikke på læren men på kjærlighetsrelasjoner med mennesker og med Skaperen.

En fokus på relasjon og kjærlighetsforhold med Skaperen leder til et rett forhold til medmennesker. En fokus på "læren" leder oss ofte bort fra Skaperens natur til å innta vår egen posisjon som Gud hvor vi dømmer og bedømmer ut i fra vår egen synsing og teologiske tradisjon og lære. Det er derfor vi ikke når verden med gledens budskap. Verden kan ikke se kristus fordi de ser kristne, som ikke lever i kjærlighetens prinsipp, men i "lærens trelldom".

DERFOR TRENGS EN KJÆRLIGHETEN REFORMASJON !