Jeg har gjort noen spennende observasjoner i gjennom arbeidet med boken min "Kjærlighetens Reformasjon".
Å reformere noe eller å endre på bestående tankesett, holdninger og praksis er alltid en utfordring. Da får man alt i fra dem som heier på deg til dem som vil ha minst mulig med deg å gjøre. Helst ingen ting. Jeg kan vel sikkert være glad for at jeg lever i 2014, så slipper jeg det som værre er. Nå er vi tross alt mer opplyst og også humane i denne delen av verden enn for noen år tilbake.
Det jeg også har oppdaget er at når man møter på noe som rokker ved det bestående tankesettet, så har "gode og trofaste" kristne veldig lett for å bare avvise slike utfordringer. Det gjøres enten ved å neglisjere eller ved forsvar via bibelsteder. Naturlige menneskelige reaksjoner, men lite konstruktive.
Når man gjennom mange år har innarbeidet en praksis og en tro er det vanskelig å forandre på dette. Det som imidlertid gjør dette veldig komplisert er at de som går i forsvarsposisjon bruker bibelen som forsvar og selv så kaller de seg bibeltro og hevder at bibelen er ufeilbarlig.
Da bedrar man seg selv.
Hvorfor det?
Det er egentlig mange grunner til det. Det at man nekter å ta hensyn til at ikke en eneste bok i vår norske bibel kommer fra originalskrift, men er kopier og overleveringer er en årsak.
En annen årska er at bibelen ikke er skrevet av Gud, (slik de 10 bud er beskrevet), men det er viderefortalt og nedskrevet av mennesker.
Å reformere noe eller å endre på bestående tankesett, holdninger og praksis er alltid en utfordring. Da får man alt i fra dem som heier på deg til dem som vil ha minst mulig med deg å gjøre. Helst ingen ting. Jeg kan vel sikkert være glad for at jeg lever i 2014, så slipper jeg det som værre er. Nå er vi tross alt mer opplyst og også humane i denne delen av verden enn for noen år tilbake.
Det jeg også har oppdaget er at når man møter på noe som rokker ved det bestående tankesettet, så har "gode og trofaste" kristne veldig lett for å bare avvise slike utfordringer. Det gjøres enten ved å neglisjere eller ved forsvar via bibelsteder. Naturlige menneskelige reaksjoner, men lite konstruktive.
Når man gjennom mange år har innarbeidet en praksis og en tro er det vanskelig å forandre på dette. Det som imidlertid gjør dette veldig komplisert er at de som går i forsvarsposisjon bruker bibelen som forsvar og selv så kaller de seg bibeltro og hevder at bibelen er ufeilbarlig.
Da bedrar man seg selv.
Hvorfor det?
Det er egentlig mange grunner til det. Det at man nekter å ta hensyn til at ikke en eneste bok i vår norske bibel kommer fra originalskrift, men er kopier og overleveringer er en årsak.
En annen årska er at bibelen ikke er skrevet av Gud, (slik de 10 bud er beskrevet), men det er viderefortalt og nedskrevet av mennesker.
Dødehavsrullene tas bl.a. til inntekt som en bekreftelse av andre tidligere skrifter man har funnet. Skriftene i Dødehavsrullene har opphav i en gruppe som omtalte seg selv som «Samfunnet» (hebraisk: Jachad) og som også er kjent som esenerne; dette var en gruppe gammeltroende som ca. 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerkongene og den teologiske skolen som de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme dels begrunnet med ulike normer for rituell renhet, og og dels med ulike festkalendre. Samfunnets aktive periode er sammenfallende med dødehavsrullenes produksjonsår: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr.
Samfunnets første leder var en prest som ble titulert som «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med sin motpol «Den onde prest». Det er flere teorier om hvilken historisk person denne onde presten skal være en metafor for.
Samfunnet skal ha hatt en sterk endetidsbevissthet, og skal ha levd i klosterlignende arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi.
Dette er et typisk eksempel på hvordan mennesker med sin bakgrun, forståelse og teologi former en lære. Og det er dette som er vår bibelske arv.
Jeg tror at bibelen er innblest av Gud, men jeg tror ikke at den er "Guds fullkomne og ufeilbarlige ord". Det er få deler av bibelen, som faktisk gjengir at "Gud sa / har sagt / talte", som direkte avskrift. Det meste av bibelen fremstår som en historiebok hvor man, sikkert etter beste evne og gode hensikter, forsøker å gi det guddommelige et riktig bilde.
Det at konservative kristne gir bibelen en "overguddommelig" posisjon, som den absolutte autoritet har mange snarer i seg.
Foruten skriftenens variable kvalitet og sterke påvirkning av menneskelige faktorer, så er det da også i dag en håndtering av skriftene, som langt i fra er "bibeltro". Vi står i vår kristne arv fortsatt i en tolkningstradisjon. Den gir seg da utslag i at noen hevder å ha "sannheten". De hevder det sågar så sterkt at de som ikke tror det samme som dem er vranglærere, forført av djevelen, skyldig evig helvete.
Jeg leste forresten i dag en artikkel i Dagen hvor Ulf Ekman skal ha fortalt om sin konvertering til katolisismen. I leserinnleggene ser man at Ulf Ekman får slike beskrivelser. En forfører, vranglærer, villedet av djevelen osv.
Ikke bare forbanner man og taler ille om en bror, men man viser at kjærligheten er til læren og ikke til mennesker Gud har skapt. Man bruker læren som et påskudd til å fordømme, kontrollere, manipulere og spre hat og negative holdninger til andre mennesker. Når ble det "bibelsk" da ??
Kjærlighetens reformasjon betyr at det grunnleggende i Guds natur er kjærlighet og dessutten grunnlaget for den frihet og frie vilje man har. "Læren" har gjennom alle generasjoner skapt død, splittelser, avstand, utestengelser, forkastelse, frykt, utrygghet og alt annet som er vondt og negativt.
Jeg ber till Gud; "Når skal din kjærlighet gripe våre hjärter fra innsiden, så vår trofasthet blir til deg og din natur og ikke til menneskelagde læresetninger. Når skal vi kristne komme til enhet så verden forstår at du er Gud?".
All krangling og harde ord om læren bringer sjelden noe positivt.
Men hvorfor er man så redd for forandring da?
Jo, som jeg har skrevet over så har man et skriftsyn at bibelen er Guds ufeilbarlige ord. Det resulterer i en frykt for alt som truer forståelsen av den teologiske tradisjon. Denne frykten er et resultat av at man ikke ønsker og iblant ikke våger, å tenke anderledes fordi man da mener at man går imot Gud. Noen ganger også frykten for å gå imot sine ledere og konsekvensen av det. Å stille spørsmål er sjelden godtatt. Det er farlig. Man har gjort sin tolkning av skriften til sin Gud.
Vi trenger forandring. Ikke for å tillpassa oss verden, men for å få rett fokus. Ikke på læren men på kjærlighetsrelasjoner med mennesker og med Skaperen.
En fokus på relasjon og kjærlighetsforhold med Skaperen leder til et rett forhold til medmennesker. En fokus på "læren" leder oss ofte bort fra Skaperens natur til å innta vår egen posisjon som Gud hvor vi dømmer og bedømmer ut i fra vår egen synsing og teologiske tradisjon og lære. Det er derfor vi ikke når verden med gledens budskap. Verden kan ikke se kristus fordi de ser kristne, som ikke lever i kjærlighetens prinsipp, men i "lærens trelldom".
DERFOR TRENGS EN KJÆRLIGHETEN REFORMASJON !
Veldig enig med deg.☺
SvarSlettDel 1
SvarSlettFrykten for det nye og ukjente ligger dypt begravet i menneskets natur. Derfor skal vi ikke la oss overraske når reaksjoner kommer. Men problemet er at hvis ingen skal våge å stille de vanskelige spørsmålene, og ingen våger å stikke fram hode, da vil også utviklingen stanse opp.
Hvis det ikke skal være lov å stille spørsmål ved vedtatte forståelser av bibelen, menighets strukturer og etiske/moralske spørsmål, da burde vi alle ta konsekvensen av det. Det eneste naturlige vil da være å slå lag med Ulf Ekmann og vende tilbake til Den Katolske Kirke. Det vi har lett for å glemme er at hele vår norske kristne tradisjon er et resultat at at en mann, Martin Luther våget å gjøre opprør. Det er jo ikke uten grunn at vi kalles PROTESTANTER. Noen våget å protestere, og måtte betale prisen for dette. Derfor står de som i dag våger å protestere fast forankret i en god gammel tradisjon!
Spørsmålet er om Luther og de andre reformatorene hadde den fulle og hele oversikten, eller om det er mulig at også de missforsto eller misstolket enkelte ting. Hvis svaret er at de hadde den fulle og hele oversikt, da burde vi nedlegge alt som finnes av frimenigheter i alle sine valører og varianter.
Til syvende og sist handler denne debatten om vår forståelse av og vårt forhold til Bibelen. La oss prøve å sette dette inn i et historisk perspektiv. Etter hvert som reformasjonen vokste fram ble den stilt ovenfor et alvorlig problem. Den katolske kirke hadde paven som sin øverste autoritet og hans ord var endelige og urokkelige. Men reformatorene hadde ingen pave, og ville heller ikke ha noen pave.
Men noen eller noe måtte ha det avgjørende ordet. Etter hvert vokste tesen om Sola Scriptura (skriften alene) fram. Men dette var ikke en enkel avgjørelse. Luther mente blant annet at Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas brev og Johannes Åpenbaring ikke var inspirert og at de derfor burde fjernes fra bibelens skrifter. Han mente også det samme om de Aporkyfiske bøkene i GT.
Men det var andre sterke krefter som motarbeidet Luthers tanke, og Luther selv ble etter hvert en sterk forkjemper av Sola Scriptura. Luther ble også etter hvert en forkjemper for det som i dag kalles troen på bibelens verbal inspirasjon. Det vokste også fram en annen retning som kalles Prima Scriptura. Denne tesen ble etter hvert fremtredende i Den Engelske Kirke (Anglikanske kirke) Dette synet på skriften ble videreført av Metodistene som jo hadde sin bakgrunn i den Engelske kike. Prima Scriptura ble også det dominerende synet i mange av vekkelsesmiljøene som vokste fram i Metodismens kjølevann. Uten av vi kanskje er klar over det, er det Prima Scriptura og ikke Sola Scriptura som er det rådende bibelsynet i de fleste pinse/karismatiske miljø.
Prima Scriptura har flere forgreninger, alt fra liberal/skriftkritisk tilnærming, til miljøer som mener at åpenbaringer og Åndens ledelse er den eneste nøkkelen til rett forståelse av skriften.
En annen stor utfordring reformatorene sto ovenfor var at de ønsket å gjøre bibelens skrifter tilgjengelig på nasjonale språk. Den katolske kirke hadde sin latinske Vulgata, men denne var ikke tilgjengelig for andre enn de som leste og forsto latin. I motsetning til det mange tror fantes det engelsk språklige oversettelser av bibelen før den kjente King James bibelen. Problemet med disse tidligere oversettelsene var imidlertid at de var oversatt fra latin, og ikke fra den greske grunnteksten.
Del 2
SvarSlettLuther og de andre reformatorene ville gi folket en bibel som var oversatt fra de greske grunntekstene og begynte derfor den prosessen som førte fram til den første tyskspråklige oversettelsen av NT i september 1522. Men allerede i desember samme år kom det en revidert og «forbedret» utgave av NT. Fram til sin død i 1546 kom det mange revideringer og korrigerte oversettelser av bibelen fra Luthers hånd. Etter at Luther døde våget imidlertid ingen å foreta flere forandringer. Dermed hadde man gjort det samme som den Katolske kirke. Luther var blitt opphøyet som øverste autoritet i forståelsen av bibelen på samme måte som Paven var det i den Katolske kirke.
Etter dette skulle det gå 300 år før noen våget seg på en ny gjennomgåelse og revisjon at Bibelen.
Her kunne vi ta opp spørsmålet omkring hvilke greske grunntekster Luther hadde tilgjengelig når han satte i gang sitt oversettelses arbeid. Men det får vi ta en annen gang. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at han kun hadde tilgang til noen ganske få greske manuskripter, og disse var heller ikke veldig gamle.
I dag finnes det tusenvis av greske manuskripter, og mange av disse er mye eldre enn de Luther hadde tilgang til. Men det avgjørende spørsmål er HVOFOR foretok Luther så mange korrigeringer av sin oversettelse? I konservative kretser mener man jo at Gud på en spesiell måte holdt sin hånd over Luther da han oversatte bibelen. Derfor mener de at hvert ord, hvert komma og hvert punktum er satt der av Gud. Men hvis det er tilfelle, hvorfor var det da nødvendig med forbedringer?
I Norge har vi hatt en livlig debatt omkring bibeloversettelser de siste 35 årene. Grunne til dette var at vi i en periode på nesten 50 år (1930-78) ikke hadde noen redigering av Bibelen. Når den nye norske oversettelsen kom i 1978 skapte det derfor sterke reaksjoner, og fra konservative kristne kretser hørte vi at det som hadde skjedd var at noen hadde våget å forandre på Guds hellige ord. Guds hellige ord var da å forstå som den norske bibeloversettelsen av 1930. Det man da glemte var at 1930 oversettelsen i sin tid var en redigering av 1904 oversettelsen. Man hadde også glemt den voldsomme diskusjonene som raste da 1904 oversettelsen kom.
Problemet vår er at vi kristne liker å sette hverandre i båser. Enten er mann konservativ og tror at bibelen er Guds inspirerte, ufeilbare ord – bokstav for bokstav. Eller så er mann liberal teolog og det betyr at mann nærmest har kastet hele bibelen på søppeldynga. Men det finnes en tredje veg, og det er den vegen både Jesus og Apostlene gikk på. Hverken Jesus eller apostlene var redde for å kritisere og stille spørsmål ved skriften. Men de gjorde det uten å skylle ut barnet med badevannet.
Det er vel bare å innse at vi ikke får en forandring og fremdrift for Guds Rike i Norge før disse såkalte "Bibeltroende", som mener at hver tøddel i bibelen er gitt avGud, skjønner at slik er det ikke. Så lenge vi har det sånn vil det alltid være "fordømmelsens tjeneste", "dommere på Guds vegne" og "læren" som blir synlig og ikke den hengivne kjærligheten til Jesus og medmennesker.
SlettJeg for min del har sett mer enn nok av "bibeltroskapens" krangel, overgrep og manipulasjon og ingen ting av det minner meg overhode om den Gud jeg lærte å kjenne i ungdommen og HELDIGVIS har funnet tilbake til.