SKEPTISK eller RASIST

Sikkert mange med meg som synes vi lever i en skremmende tid. Mange av oss som har vokst opp og levd i Norge siden 50-60 tallet opplever at tryggheten, gleden og troen på fremtiden er i ferd med å forsvinne. Hva skjer med samfunnet vårt?

Vi var jo i den mening at alle mennesker er like mye verd. Uansett farge på huden. Vi har vært en nasjon som siste tiårene har strødd rundt oss med 100-talls milliarder fordi vi ønsker å hjelpe folk og miljø.

Men i disse dager er RASISME det alt overskyggende. Fordi en svart kriminell med minst fem fengselsdommer bak seg ble brutalt pågrepet og døde. Det var en brutal pågripelse og politivold er vi selvsagt imot. Vi er egentlig imot all slags vold. Vi vil bare ha fred og ro, respekt og omtanke, for alle.

Men hvorfor er det ingen som bryr seg om politimannen, Cody Holte (29), som ble brutalt skutt og drept 27. mai i delstaten Nord-Dakota av den mørkhudede mannen Salamah Pendleton. Når vi vet at afroamerikanere som utgjør 13% av befolkningen dreper 2,5 ganger flere mennesker enn hvite som utgjør over 60% av den amerikanske befolkningen. Hvorfor går folk da i protestmarsj for en kriminell, men ikke for de 130 hvite og svarte politimennene som ble drept i tjeneste i USA i fjor?

Vi er jo alle imot rasisme og Norge og nordmenn har alltid vært blant de som ønsker å vise «et stort hjerte». Nordmenn vil ikke ha noe imot noen, uansett hudfarge, men vi blir iblant svært skeptiske når vi ser hvordan mange viser total mangel på respekt for andres liv og eiendeler.

Når vi også her hjemme ser at et overveldende flertall av straffedømte har innvandrerbakgrunn, er det rart at man blir skeptisk? Nå har jeg bodd seks år midt på Grønland i Oslo. Rett utenfor balkongen vår var vi vitne til nesten daglig omsetning av narkotiske stoffer. De kranglet og slåss, de hadde svære bunker med sedler, viste synlig overlevering av narkotika, de var svært høyrøstet, noen ganger ble også folk slått ned, beboere ble trakassert. De var ikke hvite, men afrikanere og folk fra Midtøsten. Alltid 5-6 til 10-12 samlet. For oss beboerne var dette en kraftig forringelse av livskvalitet. Etterhvert så ble det arrangert møte mellom beboere og politi hvor man ble enig om å fjerne alle benkene i gaten og sette opp kraftig belysning, oftere politipatrulje etc. Det ble betydelig bedre i gata vår etter dette, men man flyttet egentlig bare problemet til et annet sted.

Bingoen rundt hjørnet måtte politiet stenge for det var så mye slåssing og kriminalitet.

Er det rart at man blir skeptisk?

Jeg kom gående utenfor Meny på Grønland hvor en 5-6 barn med innvandrerbakgrunn på 10-12 år holdt på å gjøre hærverk på by-syklene. Prøvde å rive dem ut av stativet og spente til dem. Det var flere voksne der med innvandrerbakgrunn, men ingen av dem enset det. Jeg gikk bort til disse barna og sa at nå måtte de være snill å slutte med dette. Da ble jeg nesten angrepet av disse og de kalte meg rasist, jævla hviting osv. Hvem lærer barn slik oppførsel?

Er det rart at man blir skeptisk?

Ved minst tre anledninger har jeg opplevd innvandrerungdom bli truende. Jeg og en venn satt og slappet av på kaien på Aker Brygge. Da kom det en gruppe på 5-6 innvandrerungdom bort uten videre og trakasserte min venn. Uten noen grunn. Det var svært ubehagelig, men siden vi verken sa eller gjorde noe så forsvant de ganske fort.

Så leser vi i media nesten daglig om overfall, knivstikking, drap, ran, bilbranner, gjenger som slåss osv. I overveldende flertall av disse sakene hvor gjerningspersoner er kjent så er de fra Afrika eller Midtøsten.

Er det rart at man blir skeptisk? Vi nordmenn er ikke vokst opp med dette. Vi er vant til å vise respekt for andre mennesker og andres eiendeler.

Samfunnsdebatten har stadig skarpere kontraster og blir stadig mer uforsonlig. Det er trist og det er trist at ikke en gang nordmenn kan kommunisere med hverandre. Alle som uttrykker skepsis til utviklingen og påpeker at noe må gjøres blir av venstresiden i norsk politikk og såkalte likestillingsorganisasjoner kalt rasister.

Men vi er ikke rasister. Vi er bare skeptiske og mange av oss er redde. Norge er i ferd med å bli et land vi ikke kjenner igjen. Vi har kjempet frem en demokratisk stat med likeverd og rettsvern for alle, men nå slår tryggheten sprekker. I globalismens navn og i drømmen om at vi alle skal bli en stor lykkelig familie strømmer ungdom ut i gatene midt i Corona-epidemien og forteller at vi er rasister.

Vi er ikke rasister. Vi er bare skeptisk.

Vi elsker vårt kjære Norge, men noe og noen holder på å frarøve oss den tryggheten og vi begynner å bli redde. Kanskje jeg egentlig er utsatt for rasisme?

FrP og homopolitikk (LHBETI-politikk)

Vi har nettopp hatt feiring av Oslo Pride 2017. Det ble også i år en stor fest og Fremskrittspartiet (FrP) deltok både på stand i Pride Park og i Parade. Fantastisk flott respons fra mennesker i alle slags farger og fasonger.

Det er også noen som misliker at FrP deltar i Pride. Det skal vi også ha respekt for. FrP har velgere og profilerte i partiet som har et såkalt ”konservativt” syn på samliv og seksualitet. Det er også andre som ut i fra ren forplantnings- og demografisk synsvinkel er skeptiske til Pride.

FrP er et politisk parti og ikke en menighet. Forskjellen på et politisk parti og en menighet er stor. Et politisk parti må ha politikk for HELE nasjonens befolkning. En menighet har et budskap ut i fra sin bibeltolkning.

FrP står på de kristne grunnverdier og gir "kjernefamilien" full støtte. Det betyr imidlertid ikke at andre samlivsformer ikke skal ha rettigheter til å ordne og styre sitt liv slik de vil. Trygghet og frihet til å være den man er og til å ta ansvar for eget liv er en viktig bærekraft i et demokratisk samfunn.

Jeg vet også at mange kristne sammenhenger kritiserer FrP for sin alkoholpolitikk. For FrP gjelder det samme her. FrP tror ikke på tvang, men frihet under ansvar er også her viktig.

Et politisk parti skal ikke styre og kontrollere folks liv, men tilrettelegge slik at befolkningen kan leve sitt liv i frihet og trygghet.  

Å blande religion og politikk fører veldig fort til overgrep mot menneskeverdet og den frihet enkeltmennesket har rett på. I politikk mener jeg at sistnevnte er viktigere enn å være såkalt "moralsk vokter" basert på teologiske tolkninger.

Kardemommeloven er på mange måter en god veiviser i et politisk landskap, men på kollisjonskurs med enkelte teologiske synspunkt.  ”Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil”. 

HVEM ER PÅ VILLSPOR ?

HVEM ER PÅ VILLSPOR ?
HVA ER SANNHET ?
HVA ER SANNHETEN ?

ER BIBELEN SANNHETEN ?
HVEM HAR I SÅFALL MONOPOL PÅ KORREKT FORSTÅELSE AV BIBELEN ?
HVEM KAN PÅBEROPE SEG Å HA DEN "RETTE TEOLOGI" ?

HVORFOR BLIR SÅ MANGE OPPRØRT OG SINTE OM NOEN ROKKER VED DERES TEOLOGI ?
HVEM ER DET MAN VIL BESKYTTE ? GUD ? ELLER SITT EGET EGO ?
ELLER HAR MAN TATT PÅ SEG EN RELIGIØS TEOLOGISK HELLIG KAPPE, SOM I SEG SELV GIR EN FØLELSE AV YDMYKHET INNFOR GUD ?

NÅDE ELLER LOV ?
ELLER LITT NÅDE OG LITT LOV ?

ER DIN TEOLOGI DET DU HAR VOKST OPP MED ELLER HAR NOE FORANDRET SEG? HVORFOR FORANDRER DET SEG I SÅFALL ?

ELLER HAR DU EGENTLI IKKE VÅGET Å "STILLE SPØRSMÅL" VED DEN ANERKJENTE INNLÆRDE TEOLOGI ?

Dette er en lang rekke spørsmål jeg har stilt meg selv. Men det gikk alt for mange år før jeg vågde å stille spørsmål. Som ung inn i kristen karismatisk menighet så er det jo både spennende og givende på mange måter. Man lærer fort å tilpasse seg systemet. Blir fort en del av tankesystemet, teologien og i måten å være på.
Jeg hadde en flott ungdomstid i menighet. Mye flott vennskap og mange flotte opplevelser og jeg var veldig aktiv i sang, musikk, forkynnelse og ungdomsarbeid. 
Men det var også noen som IKKE klarte å tilpasse seg av forskjellige årsaker. Ledere hadde ikke vanskelig for å rettlede og stille ultimatum til ungdommer og andre, som slet med å tilpasse seg. Men de glemte vi fort. For de var jo syndere og ville ikke omvende seg eller ikke tilpasse seg systemet vårt.

Etterhvert så vokste man opp og så fortsatt de samme tendensene. Folk som slet med å tilpasse seg systemet pga. livsførsel eller teologi, ble effektivt fryst ut, tidd ihjel eller offentlig irettesatt. Toleranseterskelen har vært lav på enkelte områder. Å bevare "freden" var det viktigste og argumentet var vanligvis ENHET. ENHET I HVA ??

Jeg vet at det jeg skriver her vekker dårlige følelser og det er leit. Men dette ligger meg på hjertet. Vi har formet en struktur, som dreier seg mer om makt for å opprettholde systemene enn å stille seg spørsmål, som utvikler oss og som utvikler Guds menighet i Norge.
Dette er også grunnen til at Guds rike IKKE har fremgang i Norge. Til at MANGE jeg vokste opp med har vendt menighet ryggen og at mer enn 500 000 færre nordmenn tror på Jesus i dag enn for 30 år siden.

Skal vi da bare fortsette i samme spor å late som alt er så fint og greit ?

Jeg synes at dette er tragisk og jeg skylder på menighetslederne, som overhode ikke har tatt ansvar. Det kristne lederskapet i Norge burde ta tak i dette. Finne møteplasser. Snu hver en stein. Stille spørsmål. Finne svar og forandre retning.
Jeg er selvsagt klar over at ledere gjør sitt beste og ønsker å være til velsignelse. Det hjelper så lite når man - uten å være klar over det - er en del av et system som er bygget opp over mange år.  Det er krevende for ledere å erkjenne dette, men det er nødvendig.

Jeg tror ikke at dette i bunn og grunn handler om teologi, men om systemfeil. Men man bruker gjerne teologien som unnskylding til å bevare systemet. 

Hva er systemet da ?

System er struktur. I kristen sammenheng så handler det selvsagt om en innarbeidet teologisk lære. Men også om "den daglige drift". Om å holde hjulene i gang. Og det gjøres selvsagt veldig mye bra og godt arbeide…….. MEN
Jeg har sett igjen og igjen at man ikke makter å skape rom for forskjeller. Det kommer alltid et intenst behov for å styre menneskene i den retning man ønsker eller noen ledere har valgt. Derfor er også systemet en "sikkerhet" for at man har kontroll. Derfor har vi også fått alle disse splittelsene opp igjennom årene. Med bibel i hånd krangler man eller argumenterer for å avvise hverandre.

Har man egentlig en riktig forståelsen av hva som er menighetens oppgave ?

Jeg mener at vi har tre hovedutfordringer:

1. Mange mangler trygghet i at man er elsket UANSETT. Skaperens kjærlighet er absolutt, lik for alle og uten feil. Trygghet i Nåden og rettferdigheten. En Gud som er FOR deg.

2. Fordi man ofte mangler trygghet i at man selv er elsket og godkjent, så sliter man også med å forstå dybden i nestekjærligheten. Ikke elske på grunn av, men på tross av. EKTE omsorgsfull, resepektfull og hengivende kjærlighet for sine medmennesker. Få bærer dette. Intoleranse flyter fort til overflaten.

3. Den frie viljes gave. Er en enestående gave vi menesker har fått. Valget. Velge friheten og samfunnet med skaperen i ånden. 
Dessverre så brukes den "Frie viljen" til å styre, kontrollere, manipulere og å sette mennesker i system. Dette er en enorm stor utfordring, som jeg ser få kristne ledere er villig til å ta inn over seg. Det er liksom tryggere å styre enn å skape FRIHET !

Så vi er nok alle litt på villspor. 
Men det kristne systemet, skapt av lederskap opp igjennom årene, er etter min mening et av de virkelige ille villspor.

Så hva gjør vi da ?

Fortsetter i samme struktur ?

Eller VÅGER vi å stille viktige spørsmål med den hensikt å skape forandring ???

HVA MENER DU ?

SEKSUALITET - SYND og KJÆRLIGHET

Hvordan behandle og omgås mennesker med en annen seksualitet enn den hetrofile?

Mennesker er svært ulike. Mange ting spiller inn og former ens liv på godt og vondt. Noe ligger der før man er født, mens andre ting som former oss er en del av vår utvikling og vandring som mennesker. Livet er skjørt. Det er så mange ting som kan ødelegge og knuse et menneske.

Det er imidlertid EN TING som aldri kan ødelegge et menneske. Det er sann kjærlighet, som deles uten baktanker, manipulasjon og kontroll, men i respekt for den man deler kjærligheten med.

Denne kjærligheten er selve Den Guddommelige natur. Det er basis og fundamentet for alt godt liv. Når dette fundamentet  ikke legges, så får det ofte store følger. De som rammes av mangel på kjærlighet får ofte en skadet sjel. Det kan utvikle hat, empati, skyldfølelse, sykdom og en lang rekke andre  vonde og vanskelige ting i livet.

Jeg gikk på tur og svingte innom på en gravplass her jeg bor. Der gikk jeg forbi en grav, som hadde masse blomster, hilsener og ord om savn.

Det var graven til en 17 år gammel jente, som ble skutt og drept i masakren på Utøya 22. juli 2011. En ungdom, som bare timer før var i livets vår og hadde det fantastisk sammen med venner. Skutt og drept av en mann, som hadde sluppet ondskapen inn i sitt sinn og sitt liv. Livet er skjørt.

Alle kristne er enig om at GUD ER KJÆRLIGHET, men allikevel godtar mange at vi kan såre, fordømme og utstøte, medmennesker med støtte av sine teologiske meninger. «Er du ikke enig med min teologi, så er det noe feil med deg. Det gir meg rett til å avvise deg og være hard og ukjærlig mot deg».

Det har jeg dessverre sett så alt for mye av.

ALT, uansett hva det måtte gjelde og som ikke er fundamentert i kjærligheten og menneskeverdet,  må vike plass for kjærlighetsbudet.

Ingen teologi eller lære teori er større en kjærlighetsbudet.

Dette gjelder også LHBT personer (lesbiske, homofile, bifile og trans personer). Den ekskluderende og negative holdning til kristne, som er homofile er ikke i samsvar med den guddommelige natur. Å fordømme andre menneskers kjærlighet er styrt av begrenset teologisk tolkning.

Å si til kristne LHBT personer at man elsker dem som mennesker, men........

*  vår teologi gjør at vi ikke kan akseptere at du lever ut din legning

*  vi kan be for deg slik at du blir helbredet

*  du er en synder og om du ikke omvender deg så kan du ikke være

med i vår menighet.

Slikt oppleves som et overgrep og er IKKE i samsvar med kjærligheten, men gjør teologien til det viktige og avgjørende.

Som menighetsleder  føler man seg forpliktet til å sette grenser for hva man kan tolerere hos slike personer. Mest av frykt for kirkesamfunnet og dernest av frykt for å ikke følge Bibelen.

Seksualitet er en del av ens identitet og hvem man er. Det er vanskelig nok å føle at man er «anderledes», om man ikke også skal føle seg utstøtt, mindreverdig, og at man ikke er fullt ut akseptert av Gud.

Resultat av den holdningen, er mange og tragiske, mange har forlatt sin menighet, andre sin kristne tro, og noen har endog tatt sitt eget liv.

Defor er det viktig med åpenhet rundt LHBT og seksualitet. Man må ut av skyttergraven og skape et rom hvor man med åpenhet og respekt kan snakke om disse ting. Hvordan skal LHBT personer i forsamlingen føle seg trygg på ikke å bli utstøtt eller sitte med opplevelse av at det er noe i veien med dem. Det handler om at mennesker får lov å være det de er uten å bli dømt.

Vi vet at LHBT personer i dag blir utestengt fra sine sammenhenger når det deres legning blir kjent. Noen blir til og med utstøtt av sin familie.

Menigheter, som er i et kirkesamfunn, risikerer å bli ekskludert om de tar inn LHBT personer i lederskapet. Fordi mange enkeltmenigheter blir tvunget til å velge, så unnlater man å ta LHBT personers situasjon i menigheten på alvor, selv om man egentlig ønsker det.

Jeg har ikke noe problem med å se at det kan være vanskelige valg, men egentlig bare vanskelig dersom man setter tradisjonell tolkning og teologi foran kjærlighetsbudet og det faktum at guddommelig kjærlighet ikke skiller på mennesker.

Som du forstår av det jeg skriver, så mener jeg at kjærlighetsbudet er over alle teologiske vurderinger.

Om du tenker nøye gjennom det, så ser du nok at uten kjærlighetens  fundamentet, så blir bibeltolkning vanskelig og  utfordrende.

I våre kirker og bedehus er det en sammenblanding av nåde og lov, som skaper mye usikkerhet og utrygghet. Når teologien står over kjærlighetsbudet, så blir hele budskapet og forståelsen av Gud forvirrende.

En Gud som har gitt nåde og rettferdighet i Kristus, men som samtidig dømmer deg om du gjør noe galt. Derfor må man gå rundt å be om tilgivelse hele tiden.

Hva er da anderledes med å være under nåden og ikke under loven? Egentlig ingen ting.

Det har vært en personlig prosessen som har ført meg frem til dette standpunkt og det har vært krevende, men mitt gudsforhold og gudsbilde er styrket.

•  
  
•  
  
•  
  
  
  
  
  
  
  

•  
  
•  
  
•  
  
  
  
  
  
  
  

•  
  
•  
  
•  
  
  
  
  
  
  
  

•  
  
•  
  
•