Ordet KJÆRLIGHET gir mange assosiasjoner.
Jeg tenkte å dele noen tanker om kjærlighet. Nemlig at GUD ER KJÆRLIGHET.
MEN hva betyr det egentlig da at Gud er kjærlighet?
Guds natur, alt Han er og alt han gjør er av KJÆRLIGHET.
Han har kjærlighet til alt han har skapt. Til deg og til meg. Til enkeltindividet.
Så høyt ELSKET Gud verden at han gav sin sønn, den ELSKEDE for at hver den som tro og tar imot SKAL BLI FRELST.
1 Johannes brev kap. 4, vers 9
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.
Gjennom årtusener har mennesket forsøk å "bli gode nok", "til å bli rettferdige innenfor Faderen", men aldri lykkes.
Tenk at Skaperen var villig til å sende sin sønn til jorden for å gjenopprette vårt forhold til Faderen. Et fantastisk budskap. Tenk at Skaperen elsker lille deg og meg så høyt at Han vil ha fellesskap med oss. Og det er av KJÆRLIGHET. Det er gratis og det er NÅDE. Ufortjent og absolutt ikke pga. det vi kan prestere på noe felt i livet. Mennesket spilte fallitt i forhold til å leve etter Guddommelig standard. Det gikk ikke. Men Faderen elsket oss og gjenopprettet forholdet gjennom Jesus.
Vi som har tatt imot denne kjærligheten og nåden har fått "et nytt liv på innsiden". Fått Den Hellige Ånd og dermed også del i Guddommelig natur.
HAR DENNE KJÆRLIGHETEN VIRKELIG NÅDD VÅRE HJERTER?
Eller forsøker vi fortsatt å være "gode nok"?
Er vi fortsatt litt som fariseerne, som var opptatt av systemene, av reglene, budene og mer opptatt av systemdyrking enn ekte liv og kjærlighet til våre medmennesker og relasjon med Faderen i Jesus?
Ja, kjærlighet til våre medmennesker. Det burde vel være en selvfølge for kristne?
Johannes 13,34
"Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre".
Hvordan skal vi forstå dette da ?
Det er vel helt klart snakk om den Guddommelige kjærligheten (AGAPE).
Jeg har vel 30 års fartstid i kristne menigheter og fellesskap. Her har vært mye bra og mye godt vennskap, men jammen mye krangel, utstøting og kontroll også. Og haugevis av prestasjonskristendom og systemer og læresetninger. Holder man seg innenfor systemet og har samme meningene som lederskapet, så går det stort sett bra, men om man ser annerledes på ting, eller oppfører seg annerledes, så er man i trøbbel. Da er du ute. Til og med utstøtt iblant. Eller man starter en krangel og ser hvem som "vinner".
Var det en som sa KJÆRLIGHET til hverandre?
Hvorfor er det slik da ?
Det er selvsagt mange grunner, men er det ikke nettopp fariseismen hos ledere, som er en hovedårsak? Visst forsøker og ønsker man å gjøre godt mot alle, men når vi har en alvorlig "systemfeil" i vår kristne tradisjon så går det i stykker igjen og igjen. Er det ikke prestasjoner, kirkesystemer, menneskeverk og til og med teologiske forskjeller, som nettopp gjør dette?
Hvem er det da som har kjærlighet og hvem har ikke?
Kanskje ikke den Guddommelige kjærligheten har fått særlig tak i oss overhode?
Jesus gikk omkring og helbredet ALLE som var underkuet av mørket. Han skapte lys inn i menneskers hverdag og forandret liv. De eneste han var "i tottene på" var fariseere og skriftlærde. Nettopp fordi deres gudstro var preget av systemer og kontroll, av å være prektig nok, av å pålegge mennesker ting de ikke engang selv holdt. Jeg føler meg veldig sikker på at Jesus hadde gjort det samme i dag. Dessverre.
Hvorfor får vi ikke til å "elske vår neste som oss selv"?
Hvorfor er det lettere å kontrollere å styre mennesker enn å la ekte Guddommelig kjærlighet pulsere i relasjonene? Hvorfor får vi ikke til å kommunisere med verden? Jesus var jo glimrende på det. Han var ute blant folket og ble så populær at de ville ha han til konge. Men det var jo ikke oppdraget. Han skulle etablere den Guddommelige kjærligheten i praksis og være soning for all verdens synd.
Det tredje jeg vil sette fokus på er "Den frie viljen".
Det første var Guds kjærlighet til enkeltindividet.
Det andre var "elske sin neste".
"Den frie vilje" er en fantastisk gave fra Skaperen. Tenk at han ikke kontrollerer oss, manipulerer og styrer våre liv, men gir oss frihet til egne valg.
Dessverre så roter vi det ofte til nettopp fordi vi ikke har den nære kjærlighetsrelasjonen med Gud. Derfor fungerer heller ikke nestekjærligheten godt og derfor erstattes dessverre også mye av kristen virksomhet av kontroll, manipulasjon, overgrep, utroskap, selvhevdelse, hardhet osv.
Med bibel i hånden hevder enhver sine læresetninger med "at GUDS ORD sier". Tross at teologien kan være svært så forskjellig.
Men hva er egentlig viktig?
Hva er summen av Guds ord?
1 Korinterbrev 13:1
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Les gjerne hele kapittel 13.
Jeg tror at vi i vår kristne tradisjon har glippet på viktige teologiske områder, men først og fremst på forståelsen og erfaringen av den Guddommelige kjærligheten. På Nåden. På den første kjærlighet.
OM VI MÅLER ALLT I MENIGHET OG LIVET ELLERS OPP MOT FØLGENDE TRE ELEMENTER TROR JEG MYE VILLE BLITT ANNERLEDES:
1. ER MITT LIV OG MINE HANDLINGER ET RESULTAT AV GUDS KJÆRLIGHET? AV INDRE RO OG VISSHET OM AT JEG ER ELSKET OG GODKJENT AV FADEREN?
2. ER MITT LIV OG MINE HANDLINGER ET RESULTAT AV AT JEG PÅ DYPET ELSKER OG BRYR MEG OM ANDRE MENNESKER? ALT DET JEG VIL AT ANDRE SKAL GJØRE MOT MEG SKAL JEG GJØRE MOT DEM.
3. ER MITT LIV OG MINE HANDLINGER SLIK AT JEG IKKE MANIPULERER, KONTROLLERER OG MISSBRUKER ANDRE MENNESKER?
Etter min mening er det disse tre elementene som sammenfatter den Guddommelige VILJE for oss mennesker. Om vi ikke har denne fokus fremst i våre liv, så kommer ikke Guds rike til å vokse i vårt land. Det er ikke enkelt, men om kjærligheten og nåden for treffe oss så støter vi ikke hverandre ut, men beskytter og elsker hverandre og ikke minst virkelig bryr oss om de som ennå ikke har funnet JESUS.
Kommenter gjerne :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar