Sikkert mange med meg som synes vi lever i en skremmende tid. Mange av oss som har vokst opp og levd i Norge siden 50-60 tallet opplever at tryggheten, gleden og troen på fremtiden er i ferd med å forsvinne. Hva skjer med samfunnet vårt?
Vi var jo i den mening at alle mennesker er like mye verd. Uansett farge på huden. Vi har vært en nasjon som siste tiårene har strødd rundt oss med 100-talls milliarder fordi vi ønsker å hjelpe folk og miljø.
Men i disse dager er RASISME det alt overskyggende. Fordi en svart kriminell med minst fem fengselsdommer bak seg ble brutalt pågrepet og døde. Det var en brutal pågripelse og politivold er vi selvsagt imot. Vi er egentlig imot all slags vold. Vi vil bare ha fred og ro, respekt og omtanke, for alle.
Men hvorfor er det ingen som bryr seg om politimannen, Cody Holte (29), som ble brutalt skutt og drept 27. mai i delstaten Nord-Dakota av den mørkhudede mannen Salamah Pendleton. Når vi vet at afroamerikanere som utgjør 13% av befolkningen dreper 2,5 ganger flere mennesker enn hvite som utgjør over 60% av den amerikanske befolkningen. Hvorfor går folk da i protestmarsj for en kriminell, men ikke for de 130 hvite og svarte politimennene som ble drept i tjeneste i USA i fjor?
Vi er jo alle imot rasisme og Norge og nordmenn har alltid vært blant de som ønsker å vise «et stort hjerte». Nordmenn vil ikke ha noe imot noen, uansett hudfarge, men vi blir iblant svært skeptiske når vi ser hvordan mange viser total mangel på respekt for andres liv og eiendeler.
Når vi også her hjemme ser at et overveldende flertall av straffedømte har innvandrerbakgrunn, er det rart at man blir skeptisk? Nå har jeg bodd seks år midt på Grønland i Oslo. Rett utenfor balkongen vår var vi vitne til nesten daglig omsetning av narkotiske stoffer. De kranglet og slåss, de hadde svære bunker med sedler, viste synlig overlevering av narkotika, de var svært høyrøstet, noen ganger ble også folk slått ned, beboere ble trakassert. De var ikke hvite, men afrikanere og folk fra Midtøsten. Alltid 5-6 til 10-12 samlet. For oss beboerne var dette en kraftig forringelse av livskvalitet. Etterhvert så ble det arrangert møte mellom beboere og politi hvor man ble enig om å fjerne alle benkene i gaten og sette opp kraftig belysning, oftere politipatrulje etc. Det ble betydelig bedre i gata vår etter dette, men man flyttet egentlig bare problemet til et annet sted.
Bingoen rundt hjørnet måtte politiet stenge for det var så mye slåssing og kriminalitet.
Er det rart at man blir skeptisk?
Jeg kom gående utenfor Meny på Grønland hvor en 5-6 barn med innvandrerbakgrunn på 10-12 år holdt på å gjøre hærverk på by-syklene. Prøvde å rive dem ut av stativet og spente til dem. Det var flere voksne der med innvandrerbakgrunn, men ingen av dem enset det. Jeg gikk bort til disse barna og sa at nå måtte de være snill å slutte med dette. Da ble jeg nesten angrepet av disse og de kalte meg rasist, jævla hviting osv. Hvem lærer barn slik oppførsel?
Er det rart at man blir skeptisk?
Ved minst tre anledninger har jeg opplevd innvandrerungdom bli truende. Jeg og en venn satt og slappet av på kaien på Aker Brygge. Da kom det en gruppe på 5-6 innvandrerungdom bort uten videre og trakasserte min venn. Uten noen grunn. Det var svært ubehagelig, men siden vi verken sa eller gjorde noe så forsvant de ganske fort.
Så leser vi i media nesten daglig om overfall, knivstikking, drap, ran, bilbranner, gjenger som slåss osv. I overveldende flertall av disse sakene hvor gjerningspersoner er kjent så er de fra Afrika eller Midtøsten.
Er det rart at man blir skeptisk? Vi nordmenn er ikke vokst opp med dette. Vi er vant til å vise respekt for andre mennesker og andres eiendeler.
Samfunnsdebatten har stadig skarpere kontraster og blir stadig mer uforsonlig. Det er trist og det er trist at ikke en gang nordmenn kan kommunisere med hverandre. Alle som uttrykker skepsis til utviklingen og påpeker at noe må gjøres blir av venstresiden i norsk politikk og såkalte likestillingsorganisasjoner kalt rasister.
Men vi er ikke rasister. Vi er bare skeptiske og mange av oss er redde. Norge er i ferd med å bli et land vi ikke kjenner igjen. Vi har kjempet frem en demokratisk stat med likeverd og rettsvern for alle, men nå slår tryggheten sprekker. I globalismens navn og i drømmen om at vi alle skal bli en stor lykkelig familie strømmer ungdom ut i gatene midt i Corona-epidemien og forteller at vi er rasister.
Vi er ikke rasister. Vi er bare skeptisk.
Vi elsker vårt kjære Norge, men noe og noen holder på å frarøve oss den tryggheten og vi begynner å bli redde. Kanskje jeg egentlig er utsatt for rasisme?
