Jeg husker en sang som går slik i refrenget:
"Herre gi meg tilbake min første kjærlighet som jeg mottok da du ble min Herre og Frelser".
Er du en av dem som hadde en spesiell frelsesopplevelse? Kanskje du kan skrive litt om det til oppmuntring i kommentarfeltet under denne bloggen?
Jeg husker veldig godt min egen opplevelse av å bli frelst. En høstdag lå jeg hjemme på rommet en lørdag ettermiddag. Det var stille i huset og jeg bare slappet av.
Jeg hadde nylig blitt med å spille og synge i et gospelband på bedehuset på Brattholmen, På Sotra vest for Bergen. Det var moro. Og så var det så gode og flotte venner.
Plutselig så merker jeg at det kommer et nærvær inn i rommet. Det var både fredfullt og entusiasme i det nærværet på samme tid. Det opplevdes som en skikkelse som kom inn i rommet. Jeg så det ikke med mine fysiske øyne, men det var som jeg så det med mitt indre. Før jeg får tenkt noe mer over det så hører jeg en stemme som sier "Egil, nå må du velge hvilken vei u vil gå resten av ditt liv". Det var så underlig. det var ikke en stemme jeg fysisk hørte, men dette var også i mitt indre. Men den var så klar. Så tindrende klar. Jeg skjønte at det var Gud som kalte på meg og jeg bøyde mine knær ved sengen og ba; "Jesus, dersom du lever så vil jeg følge deg resten av mitt liv".
Så var det over. Jeg kjente ikke noe spesielt etterpå, men det var en veldig fin opplevelse.
Utenom gospelgruppen var jeg sammen med kamerater som ikke hadde noen kristen bakgrunn. Vi pleide alltid å treffes til avtalt tidspunkt på skolen i nabolaget. Det gjorde vi også denne lørdagskvelden. Vi var ikke før kommet sammen før en plutselig spør; "Egil er du blitt en kristen nå". Jeg ble litt fortumlet, det kom så brått og hvorfor akkurat nå?
Da bare datt det ut av meg; "JA".
Da skjedde det andre merkelige denne dagen. Jeg klarer best å beskrive det som at i det øyeblikket jeg hadde sagt "JA", så var det som om det sa "klikk" i mitt indre. Da visste jeg at noe hadde skjedd, men ikke hva.
I dagene og ukene så fulgte så var det en drivkraft på innsiden som lengtet etter relasjon med sin Skaper. Det var kommet noe nytt. Det var et sug, en begeistring, en lengsel og en slags beruselse. Karsten, som var leder av gospelbandet var et forbilde for meg. Han hadde en entusiasme, hengivenhet og frihet som jeg aldri hadde opplevd. jeg ble med i et husfellesskap, som Karsten og kona ledet. Vi hadde også bønnenetter og dro på samlinger rundt omkring. Det var "Jesus om morran, Jesus om kvelden". Vi bare elsket å komme sammen for å synge, be sammen, oppmuntre hverandre og kjenne at Guds nærvær var der med oss. Det var den første kjærlighet. Det var ingen læresetninger, krav og bud, men bare herlig og oppbyggelig vennskap fra dag til dag.
DEN FØRSTE KJÆRLIGHET. Herlig.
Dessverre så skulle det ikke vare. Vår brann, iver og entusiasme var ikke like populær hos alle så det endte med at vi ble tvunget til å forlate bedehuset. Da ble det også til at det vi hadde hatt sammen tok slutt. Gospelgruppen ble nedlagt og fellesskapet ble ikke det samme mellom oss.
Etter dette havnet jeg i en pinsemenighet hvor vi på mange måter hadde en fin tid, men den "eldre generasjonen" hadde veldig vanskelig for å takle alle de nye ungdommene som kom og det ble mye kontroll og styring. Da går det også utforbakke og man ødelegger positive spirer.
I 1986 så kom jeg og familien min inn i Bergen Kristne Senter (BKS). Det var en ny menighet. Det var masse sang og musikk, glede, frisk forkynnelse og masse fellesskap. Som i alle nye menigheter i vekst kom det mange ungdommer. Noen fra svært tøffe bakgrunner og andre fra gode familieforhold. Det var et nærvær der- veldig ofte. Mennesker mottok frihet og legedom for indre sår. Men det var også mye kontroll her. Man kunne tillate seg å være svært tøff mot enkelte mennesker. Men det var også mye kjærlighet.
I en slik ny menighet så er det mye entusiasme og det opplevde vi. Min kone og jeg ble ungdomsledere og fikk gleden av å ha utrolig mye morro og sterke stunder med ungdommen. Stadig kom det nye innom. Vi brukte mye tid til lovsang, lovsang, lovsang og lovsang. Mye fellesskap og vennskap. Vi opplevde en glede og entusiasme, ungdommer som var helt ukjent med menighet kom inn og ble kraftig berørt av det nærværet som ofte var iblant oss. Den første kjærlighet. Den forandre mennesker. Den forandret oss.
Dessverre så er det slik at mennesker alltid etablerer sine systemer og rammer for menigheten. Så da er det alltid noen som faller utenfor og da er det alltid støy som tar bort fokus fra det enkle fellesskapet, lovsangen, tilbedelsen og hengivenheten. Det er til å gråte av når man tenker på det. Jeg har sett ALT for mange mennesker komme å gå. Alt for mange gikk fordi de opplevde støy, overgrep, kontroll osv.
I 1999 gikk hele BKS (med noen få unntak) inn i Levende Ord i Bergen. Det ble jo heller ingen opptur for de fleste, men man ble passivisert til kirkebenken. Joda, her var masse fine møter, men det ble systemene osv. som styrte her også. Da ender man "i veggen".
Jeg var med i en lovsangsgruppe i en periode og innad i denne hadde vi noe av den fine, fine atmosfære, som preger et fellesskap i "Den første kjærlighet".
De fleste kjenner til historien hvor menigheten kolapset i 2005. Årene etter medførte mye usikkerhet, posisjonering osv. Det var ikke moro. Og det gav i alle fall ikke grobunn for "den første kjærlighet".
I dette tomrommet var det i 2010 noen som tok initiativet til en mannsgruppe. Ryktet begynte å spre seg om at her opplevde man et fellesskap og nærvær som var spesielt. Jeg ble invitert med der. Og det var fantastisk. Det var menn i og utenfor etablerte menigheter som kom sammen til felleskap, lovsang, bønn og for å dele hjertet med hverandre. DER VAR DET IGJEN. Denne duften og opplevelsen av ekte hengivenhet til Jesus. Den første kjærlighet. Det var så deeeeeilig befriende.
Men også her begynte man å lete etter systemer.
De fleste som gikk i dette felleskapet hadde gått igjennom diverse mislykkede menighetssystemer og ville ikke inn i noe nytt. Så der endte dette også.
Hva er det med oss troende? Hvorfor klarer vi ikke å forholde oss til det enkle felleskapet og til fokus på HAM. På vennskap, tilbedelse og ærlig dele hjertene med hverandre?
Vi er skapt
AV kjærlighet,
TIL et liv i kjærlighet.
DEN FØRSTE KJÆRLIGHET !
