Jeg våknet en morgen og ble forskrekket over stemmen som sa; "Jeg er ingen bøddel".
Så dvelte jeg litt ved dette og lurte på hva det skulle bety.
"Mange mennesker tror ikke på meg fordi menigheten har gitt dem et feil bilde av hvem jeg er".
Jeg dvelte videre over dette.
Bibelen er full av historier om kriger, massedrap og de verste ting, som beskrives som Guds dom og Guds vilje.
Steining av horkvinner og uekte barn, drap av alle førstefødte egyptere var den siste av de syv trengsler.
Også i nytestamentet gjengis det som om Gud straffet Annanias og Saffira til døden pga. av løgn. De hadde holdt unna noen penger og løy om dette.
Bibelen er en historiebok hvor slike ting beskrives og det beskrives som om det var Guds vilje. Så har man selvsagt alle korstogene og andre hendelser hvor man i Guds navn har tatt livet av tusentalls mennesker.
For oss i dag er dette ikke noe moro å tenke på. Det er historier og beskrivelser vi ikke liker og ikke ønsker å identifisere oss med.
Når man skal forklare disse tingene teologisk, så er det stort sett på det grunnlaget at Gud er kjærlighet, men han er også en streng Gud som hater synden.
Nå er det da også en lang rekke andre historier, som forteller om grove synder, men der det ikke skrives om noen straff. Så den rammer litt vilkårlig.
Disse tingene bør reise noen spørsmål og det kan være ubehagelige spørsmål.
Er Gud slik? Har han bare blitt litt mildere med årene, men så skal han ta igjen senere ved å dømme alle "urettferdige", de som ikke tror osv. til evig fortapelse og ildsjø? Og hele vår nåværende menneskelige eksistens skal ende med en mega krig som mer eller mindre utsletter alle?
Dette er jo det som er vår anerkjente teologi hevder.
Kan det tenkes at vi også her har noen hull i vår teologi? Kan det tenkes at vi faktisk har et feil bilde av Skaperen?
Kan det være klare historiske egenskaper i menneskenaturen, som har forårsaket dette?
Så dvelte jeg litt ved dette og lurte på hva det skulle bety.
"Mange mennesker tror ikke på meg fordi menigheten har gitt dem et feil bilde av hvem jeg er".
Jeg dvelte videre over dette.
Bibelen er full av historier om kriger, massedrap og de verste ting, som beskrives som Guds dom og Guds vilje.
Steining av horkvinner og uekte barn, drap av alle førstefødte egyptere var den siste av de syv trengsler.
Også i nytestamentet gjengis det som om Gud straffet Annanias og Saffira til døden pga. av løgn. De hadde holdt unna noen penger og løy om dette.
Bibelen er en historiebok hvor slike ting beskrives og det beskrives som om det var Guds vilje. Så har man selvsagt alle korstogene og andre hendelser hvor man i Guds navn har tatt livet av tusentalls mennesker.
For oss i dag er dette ikke noe moro å tenke på. Det er historier og beskrivelser vi ikke liker og ikke ønsker å identifisere oss med.
Når man skal forklare disse tingene teologisk, så er det stort sett på det grunnlaget at Gud er kjærlighet, men han er også en streng Gud som hater synden.
Nå er det da også en lang rekke andre historier, som forteller om grove synder, men der det ikke skrives om noen straff. Så den rammer litt vilkårlig.
Disse tingene bør reise noen spørsmål og det kan være ubehagelige spørsmål.
Er Gud slik? Har han bare blitt litt mildere med årene, men så skal han ta igjen senere ved å dømme alle "urettferdige", de som ikke tror osv. til evig fortapelse og ildsjø? Og hele vår nåværende menneskelige eksistens skal ende med en mega krig som mer eller mindre utsletter alle?
Dette er jo det som er vår anerkjente teologi hevder.
Kan det tenkes at vi også her har noen hull i vår teologi? Kan det tenkes at vi faktisk har et feil bilde av Skaperen?
Kan det være klare historiske egenskaper i menneskenaturen, som har forårsaket dette?
Til alle tider og i alle kulturer og religioner så har man hatt en eller annen form for en "gudeskikkelse", som man har trodd på og som man tilber. Vi kaller det religion. Religion er overtatt fra det latinske ordet «religionem» («respekt for det hellige, aktelse for gudene). Dette har alltid vært fulgt opp med ritualer for å tilfredsstille "gudene". Til og med menneskeofring er brukt i enkelte religioner. Vår bibel inneholder også eksempler på at mennesker skulle dø for å tilfredsstille Guds vrede.
Mennesker har til alle tider hatt et enormt behov for å tilfredsstille "gudene", for å slippe deres vrede. Dette ligger dypt i menneskets sjel. Det ligger faktisk helt opp i dagen også i vår kristne lære. Syndteologien om dom og adskillelse, om å leve rett og "fortjene" frelsen (synde til død), om å ikke falle i fra troen osv.
Generelt så sier vi at Guds Nåde rekker, men vi er ikke helt sikker fordi det er visse synder og det at man ikke tror, som er en sikker vei til evig fortapelse. Eller det at man holder seg borte fra forsamlingen, så kan man risikere å miste troen og frelsen.
Om man er ærlig så er det ganske innlysende at vi også i dag generelt har et gudsbilde, som preges av mye av dette å prestere. Være god nok. Få Guds aksept.
Slik jeg har oppfattet og trodd så var det Guds vilje å skape mennesket. Og bibelen beskriver også at han skapte oss i sitt bilde og ville ha fellesskap og kommunikasjon med oss. Dernest at han elsket menneske så høyt at han sendte Jesus for å demostrere denne kjærligheten i praksis. Dernest også bli soningsoffer og stedsfortreder for den dommen menneske skulle hatt. Guds dom.
Vi sitter altså med et bilde av en Skaper som på ene siden elsker mennesker og på andre siden er streng, sint og tar livet av og utsletter det han har skapt.
Så sier man som så at Gud HATER synden og derfor rammer dommen syndere, som ikke tar imot tilgivelsen.
Men hvorfor skulle Gud, SOM ER KJÆRLIGHET, drepe og pine i all evighet de som faller utenfor mønsteret? Er det å forstå som kjærlighet? Hva med alle de som aldri har hørt og kjent Skaperen? Skal de da få evig fortapelse fordi de ikke visste eller fordi andre troende ikke rakk å fortelle dem før de døde?
Gud er en rettferdig Gud, svarer man da.
Uansett hvor my man tror at bibelen er 100% Guds ord, så må man vel klare å tilstå at dette ikke er lett. Først skaper Gud i sitt eget bilde, Han er kjærligheten personifisert, vil ha fellesskap med oss for deretter å dømme mennesket som ikke får fatt i troen eller har gjort "grove synder".
Dette er det gjeldene Gudsbilde jeg har fått forkynt i 30 år i frikirkesammenheng. Er Gud sånn eller kan det tenkes at det er menneskets evige behov for å tilfredsstille sin Gud, som har skapt dette gudsbildet?
Men hvorfor skulle Skaperen ha behov for å drepe og ødelegge det han selv har skapt?
Jo, Han er en hellig gud sier man da. Men det er jo heller ingen god forklaring all den tid Gud er allvitende og måtte ha visst svært godt at mennesket hadde en svak natur.
Hadde jeg vært en hellig gud så hadde jeg jo da aldri skapt menneske med alt det trøbbel det innebar. Og hvor bare noen yttest få ville bry seg om å ha felleskap med meg.
Jeg er klar over at dette er "sprengstoff" for etablert og sementert tradisjonell teologi. Det er like fullt sant at denne teologien gjør Skaperen til en bøddel. Den største morder i historien. Hva skal vi med en djevel i tillegg om det er slik?
Min Gud er ingen bøddel. Han er KJÆRLIGHET. Han kan ikke hate og han ville aldri foreta seg noe som ødelgger mennesker.
Det er mennesket selv som ødelegger seg ved å aldri bli ferdig med eget strev, teorier og læresetninger for å tilfredsstille sin Gud. Jeg har en sterk misstanke om at dette er årsaken til mye av den teologi, som gjør Skaperen til en bøddel.
ALL TEOLOGI, som ikke 100% bærer i seg kjærligheten til Faderen og medmennesker strider mot Skaperens natur, som ER KJÆRLIGHET. Det betyr i praksis at sementert teologi MÅ revurderes. Denne teologien hindrer et klart Gudsbilde og holder millioner av mennesker borte fra fellesskapet med sin Skaper.
Torbjørn Egner var nå inne på noe også. Det er IKKE nødvendig å gjøre det så vanskelig.
Våger vi erkjenne at vi kan ha tatt feil av vårt gudsbilde?
