JA. Jeg mener at den har spilt falitt og at en bibelsk forankring for den tradisjonelle menighetsstruktur i beste fall er tvilsom.
EN MANN PÅ TOPPEN, "som har all makt" er en menighetsstruktur de fleste er enig i er et risikabelt prosjekt. Det er tryggere rent beslutningsmessig når det gjelder veivalg at det er flere, men er det egentlig "en mann på toppen" eller om det er flere i et lederteam, pastorteam, eldsteråd eller hva man velger å kalle det, som er fundamentet for en god menighetsstruktur?
Betegnelsen menighet slites mellom to verdener.
På den ene siden så betyr menighet ”DE UTKALTE”. Når TROENDE kommer sammen samles ”de utkalte”, gr.grunntekst "eklesia" – menigheten. Verken mer eller mindre. Det er ikke en menighet fordi noen kommer jevnlig sammen i ett bygg. Det er menighet fordi TROENDE er sammen. Det kan være i et bygg, i hjemmene eller egentlig hvor som helst.
Når vi nå har en kristen tradisjon som handler om å samles i et felles bygg så er det en organisatorisk funksjon. Med det mener jeg at å ta ansvar for et bygg, og de tingene man ønsker å fylle bygget med, er PRAKTISKE ordninger og av organisatorisk art. Det er organisasjon og man trenger ingen pastor eller apostel, profet, hyrde eller lærer til å gjøre DEN delen. Praktiske strukturer er menneskelagd og kun støttefunksjoner. Praktiske strukturer må utføres av de som har styringsoppgaver og andre praktiske kvalifikasjoner.
Hvordan skal man da få alle i et lokalt fellesskap inkludert og til å komme på plass slik at deres utrustning skal bety noe for fellesskapet?? Hvordan skal det tradisjonelle lederskapet se resten av menigheten og inkludere lemmene slik at det blir ”levende steiner” i byggverket? De har INGEN mulighet til å få det til med tradisjonell menighets- og lederstruktur.
Om vi ikke klarer å åpne øynene og se forskjellen mellom organisatorisk eller levende menighetsbygging får vi ingen reell forandring. Da vil alt fortsette å gå i bølger som før. Alle nye initiativ til menighetsbygging har en fremgang i begynnelsen for så å stoppe opp på ett eller annet nivå. De fleste opplever splittelser og sammenbrudd. Det blir som hus bygget på sand. Jeg tror heller at våre tradisjonelle strukturer og ikke minst lederstrukturer er et DIREKTE HINDER for oss til å se de – eller rettere sagt – få frem de gavene som finnes blant oss. I tradisjonell menighetsstruktur har man for det meste kun behov for å ”fylle oppgaver”. Jeg hevder at å drive en tradisjonell menighetsstruktur er mer eller mindre et rent organisasjonskonsept. Man ”stikker nesen frem” og blir valgt til en eller annen oppgave. Er man for frittalende får man ingen oppgave. DET er etter min mening ubrukelig om man skal bygge et levende fellesskap av levende steiner som vokser sammen og blir til et levende HUS hvor hjørnesteinen er KRISTUS...... og ikke pastoren eller lederskapet.
Guds menighet handler ikke om bygget og de praktiske løsningene og det er faktisk noe mye større enn å ”fylle oppgaver” vi er kalt til. Vi er kalt til å være en levende organisme. Vi er kalt til å bygge "hjerte til hjerte". Ekte og sanne relasjoner uten påtatte masker.
Guds menighet er enkeltindivider, som knyttes sammen hjerte til hjerte og gjennom det utvikles og bygges menigheten. Tjenestegavene skal UTRUSTE de hellige og ikke være opptatt av praktiske strukturer, Efes. 4;11+. Å bygge menigheten – enkeltindividet – er tjenestegavene sin funksjon. Men hvor er tjenestegavene blitt av?
Tradisjonell menighetsdrift takler ikke dette, men lager et ”åndelig lederskap”, som mer fungerer som tilretteleggere for aktiviteter enn tjenestegaver som bygger enkeltindividet. Man må innse at dette faktisk er virkeligheten selv om man ikke liker det.
Et levende menighetskonsept bygges etter min mening av mennesker som bygger ekte og sanne relasjoner med hverandre. Det betyr at man må bruke en del tid sammen med andre i mindre enheter og virkelig få tak i ”skatten i leirkar” i den enkeltes liv. Da blir spørsmålet om vi virkelig SØKER å finne skatten i hverandre.
HVEM VIL FINNE SKATTEN I DITT LIV?
HVEM VIL BRUKE TID SAMMEN MED DEG FOR AT DU SKAL VOKSE SAMMEN MED ANDRE I INNSIKT, STYRKE OG UTTVIKLE DEN TJENESTE OG KANSKJE TJENESTEGAVE DU HAR FÅTT? HVEM VIL SE KRISTUS I DEG?
Dette er en helt umulig oppgave å få til gjennom tradisjonell møtevirksomhet. Der er det stort sett nakkebeskuing og enveiskommunikasjon det dreier seg om.
Det krever en annen holdning og ett større offer å bygge Guds menighet. Det krever ”å ta sitt kors opp og prioritere Guds rike/det åndelige utviklende fellesskapet. Er vi ikke villig til det så blir vi en ”kristen” organisasjon, som kan ha det koselig sammen, men kraften som kommer av at hjerter er knyttet sammen i enhet blir aldri forløst.
Enhet i tanke er organisasjon.
Enhet i hjertet er fundament for at en menighet skal bygges og for at verden skal TRO, som det står i Johannes evangeliet.
Spesielt vi menn har også veldig lett for å bygge en mur rundt oss selv. Vi skal liksom holde masken. Vi holder en viss avstand til andre. Vi våger ikke å åpne opp våre følelser for hverandre, men omgir oss med en aura av "kom meg ikke for nær", som er ren stolthet. Det er en reell utfordring de fleste menn har.
ode og ekte relasjoner bygges på ærlighet, sannhet og tillit. Da bygges vennskap. Vennskap er fundamentet for et fungerende tjenestefellesskap. Det er slik jeg ser det.
Vennskap tar tid – og krever tid å bygge opp og å vedlikeholde. Det betyr at man faktisk må ofre en god del tid for å komme ”i hjertekontakt” med hverandre. Mange – veldig mange – har vanskelig for dette fordi man har sårede relasjoner som ballast.
Et lederskapet i en menigheten har selvsagt ingen mulighet til å bygge et slikt vennskap med alle i menigheten. Alle kan bygge slikt vennskap med noen andre personer, men det begrenser seg naturlig i antall. Derfor er tradisjonelt lederskap uegnet til å bygge Guds menighet.
Vennskap er noe fantastisk og når vennskap er basert på Jesus og man har funnet skatten i hverandres hjerter – da blir resultatet inkludering, ydmykhet og respekt for hverandre. Da blomstrer livet og gleden, gaver og utrustning blir synlig. Nå er respekten og ydmykheten i stor grad knyttet opp mot et lederskap.
Jeg er overbevist om at vi har mellom oss og i oss ALT som vi trenger for å skape en ny situasjon.
Dette ble langt og også ganske kraftig spisset. Poenget mitt er ikke å være kritisk, men å belyse dette området slik at vi får i gang en dialog. Det finnes helt sikkert også noen unntak rundt omkring. Det hadde vært fint å høre om.
ER VELDIG TAKKNEMLIG OM DU skriver en kommentar under !!!
Kryss gjerne av på om du liker innlegget også.
EN MANN PÅ TOPPEN, "som har all makt" er en menighetsstruktur de fleste er enig i er et risikabelt prosjekt. Det er tryggere rent beslutningsmessig når det gjelder veivalg at det er flere, men er det egentlig "en mann på toppen" eller om det er flere i et lederteam, pastorteam, eldsteråd eller hva man velger å kalle det, som er fundamentet for en god menighetsstruktur?
Betegnelsen menighet slites mellom to verdener.
På den ene siden så betyr menighet ”DE UTKALTE”. Når TROENDE kommer sammen samles ”de utkalte”, gr.grunntekst "eklesia" – menigheten. Verken mer eller mindre. Det er ikke en menighet fordi noen kommer jevnlig sammen i ett bygg. Det er menighet fordi TROENDE er sammen. Det kan være i et bygg, i hjemmene eller egentlig hvor som helst.
Når vi nå har en kristen tradisjon som handler om å samles i et felles bygg så er det en organisatorisk funksjon. Med det mener jeg at å ta ansvar for et bygg, og de tingene man ønsker å fylle bygget med, er PRAKTISKE ordninger og av organisatorisk art. Det er organisasjon og man trenger ingen pastor eller apostel, profet, hyrde eller lærer til å gjøre DEN delen. Praktiske strukturer er menneskelagd og kun støttefunksjoner. Praktiske strukturer må utføres av de som har styringsoppgaver og andre praktiske kvalifikasjoner.
Hvordan skal man da få alle i et lokalt fellesskap inkludert og til å komme på plass slik at deres utrustning skal bety noe for fellesskapet?? Hvordan skal det tradisjonelle lederskapet se resten av menigheten og inkludere lemmene slik at det blir ”levende steiner” i byggverket? De har INGEN mulighet til å få det til med tradisjonell menighets- og lederstruktur.
Om vi ikke klarer å åpne øynene og se forskjellen mellom organisatorisk eller levende menighetsbygging får vi ingen reell forandring. Da vil alt fortsette å gå i bølger som før. Alle nye initiativ til menighetsbygging har en fremgang i begynnelsen for så å stoppe opp på ett eller annet nivå. De fleste opplever splittelser og sammenbrudd. Det blir som hus bygget på sand. Jeg tror heller at våre tradisjonelle strukturer og ikke minst lederstrukturer er et DIREKTE HINDER for oss til å se de – eller rettere sagt – få frem de gavene som finnes blant oss. I tradisjonell menighetsstruktur har man for det meste kun behov for å ”fylle oppgaver”. Jeg hevder at å drive en tradisjonell menighetsstruktur er mer eller mindre et rent organisasjonskonsept. Man ”stikker nesen frem” og blir valgt til en eller annen oppgave. Er man for frittalende får man ingen oppgave. DET er etter min mening ubrukelig om man skal bygge et levende fellesskap av levende steiner som vokser sammen og blir til et levende HUS hvor hjørnesteinen er KRISTUS...... og ikke pastoren eller lederskapet.
Guds menighet handler ikke om bygget og de praktiske løsningene og det er faktisk noe mye større enn å ”fylle oppgaver” vi er kalt til. Vi er kalt til å være en levende organisme. Vi er kalt til å bygge "hjerte til hjerte". Ekte og sanne relasjoner uten påtatte masker.
Guds menighet er enkeltindivider, som knyttes sammen hjerte til hjerte og gjennom det utvikles og bygges menigheten. Tjenestegavene skal UTRUSTE de hellige og ikke være opptatt av praktiske strukturer, Efes. 4;11+. Å bygge menigheten – enkeltindividet – er tjenestegavene sin funksjon. Men hvor er tjenestegavene blitt av?
Tradisjonell menighetsdrift takler ikke dette, men lager et ”åndelig lederskap”, som mer fungerer som tilretteleggere for aktiviteter enn tjenestegaver som bygger enkeltindividet. Man må innse at dette faktisk er virkeligheten selv om man ikke liker det.
Et levende menighetskonsept bygges etter min mening av mennesker som bygger ekte og sanne relasjoner med hverandre. Det betyr at man må bruke en del tid sammen med andre i mindre enheter og virkelig få tak i ”skatten i leirkar” i den enkeltes liv. Da blir spørsmålet om vi virkelig SØKER å finne skatten i hverandre.
HVEM VIL FINNE SKATTEN I DITT LIV?
HVEM VIL BRUKE TID SAMMEN MED DEG FOR AT DU SKAL VOKSE SAMMEN MED ANDRE I INNSIKT, STYRKE OG UTTVIKLE DEN TJENESTE OG KANSKJE TJENESTEGAVE DU HAR FÅTT? HVEM VIL SE KRISTUS I DEG?
Dette er en helt umulig oppgave å få til gjennom tradisjonell møtevirksomhet. Der er det stort sett nakkebeskuing og enveiskommunikasjon det dreier seg om.
Det krever en annen holdning og ett større offer å bygge Guds menighet. Det krever ”å ta sitt kors opp og prioritere Guds rike/det åndelige utviklende fellesskapet. Er vi ikke villig til det så blir vi en ”kristen” organisasjon, som kan ha det koselig sammen, men kraften som kommer av at hjerter er knyttet sammen i enhet blir aldri forløst.
Enhet i tanke er organisasjon.
Enhet i hjertet er fundament for at en menighet skal bygges og for at verden skal TRO, som det står i Johannes evangeliet.
Spesielt vi menn har også veldig lett for å bygge en mur rundt oss selv. Vi skal liksom holde masken. Vi holder en viss avstand til andre. Vi våger ikke å åpne opp våre følelser for hverandre, men omgir oss med en aura av "kom meg ikke for nær", som er ren stolthet. Det er en reell utfordring de fleste menn har.
ode og ekte relasjoner bygges på ærlighet, sannhet og tillit. Da bygges vennskap. Vennskap er fundamentet for et fungerende tjenestefellesskap. Det er slik jeg ser det.
Vennskap tar tid – og krever tid å bygge opp og å vedlikeholde. Det betyr at man faktisk må ofre en god del tid for å komme ”i hjertekontakt” med hverandre. Mange – veldig mange – har vanskelig for dette fordi man har sårede relasjoner som ballast.
Et lederskapet i en menigheten har selvsagt ingen mulighet til å bygge et slikt vennskap med alle i menigheten. Alle kan bygge slikt vennskap med noen andre personer, men det begrenser seg naturlig i antall. Derfor er tradisjonelt lederskap uegnet til å bygge Guds menighet.
Vennskap er noe fantastisk og når vennskap er basert på Jesus og man har funnet skatten i hverandres hjerter – da blir resultatet inkludering, ydmykhet og respekt for hverandre. Da blomstrer livet og gleden, gaver og utrustning blir synlig. Nå er respekten og ydmykheten i stor grad knyttet opp mot et lederskap.
Jeg er overbevist om at vi har mellom oss og i oss ALT som vi trenger for å skape en ny situasjon.
Dette ble langt og også ganske kraftig spisset. Poenget mitt er ikke å være kritisk, men å belyse dette området slik at vi får i gang en dialog. Det finnes helt sikkert også noen unntak rundt omkring. Det hadde vært fint å høre om.
ER VELDIG TAKKNEMLIG OM DU skriver en kommentar under !!!
Kryss gjerne av på om du liker innlegget også.
